"Wir fahren gegen Engeland," sang tyskerne i 1940. ("Vi drar mot England.") Slik gikk det ikke, men i stedet fikk Norge et besøk som varte i over fem år, og har satt dype spor i befolkningen til denne dag. Inga Bentungs album er en del av byarkivets motstandsarkiv, og gir oss hennes personlige opplevelse av andre verdenskrig.
På et registreringsskjema i albumet presenteres Inga Bentung selv. Skjemaet var et ledd i gjennomføringen av Lov om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats av 23.februar 1943 som førte til tvangsutskrivning av norsk arbeidskraft. Bentung hadde da fremdeles sitt pikenavn, Inga Bentzon-Olsen, født 6.juni 1912. Hun bodde sammen med sin ti år eldre søster Sigrid og moren Ingeborg som var født i 1877, i en treroms leilighet i Professor Hansteensgate 72, med telefonnummer 15 875. Av yrke står Inga Bentung oppført som "byselgerske" hos Jacob Berstad i Strandgaten 7.
Forbudt å stå
Albumet viser oss plakater på norsk og tysk fra trikk og buss, med forbud mot å bli stående så lenge det finnes ledige seter, ettersom nordmenn ofte foretrakk å stå fremfor å sitte ved siden av en uniformert tysker. Videre et forbud datert 23.februar 1942 mot å gå med rød topplue, siden den røde toppluen ble et så sterkt symbol på det frie Norge at også nissen måtte utstyres med gul, blå eller grønn lue på julekortene for å passere sensuren. Antrekk som kombinerte rødt, hvitt og blått var også forbudt, i likhet med en binders i jakkeslaget, da bindersen er en norsk oppfinnelse og i tillegg kunne symbolisere samhold.
Påbud, forbud og utfylling av skjemaer generelt var det mye av under okkupasjonen. Her er søknadsskjema for tildeling av tobakkskvote, der vi merker oss at menn kunne søke fra de var 18 år, mens kvinner måtte være fylt 21. Her er kvittering fra Bergen politikammer for en innlevert radio, og kunngjøring fra ordførerne i Bergen og Laksevåg datert 20.oktober 1941, om plikt til å innlevere ryggsekker og telt. Meldekort måtte utfylles også av de som ikke hadde noen av delene.
Ekspropriasjon av støvler
Den 2.november 1942 fikk alle menn over 18 år pålegg om å innlevere sine gummistøvler fra størrelse 41 og oppover. Folk i de nordligste fylkene fikk riktignok beholde sine sjøstøvler, likeså folk som kunne dokumentere at de var fiskere, bønder og skogsarbeidere - og Wehrmacht betalte for støvlene, dog etter skjønn. Når det gjelder radioer, beslagla tyskerne nærmere en halv million apparater, men bare ca 100.000 ble tilbakelevert til sine eiere etter krigen. (*1)
Beslaglagte postkort i albumet gir et annet inntrykk. Her latterliggjøres nazismen av kort med påtrykt påskehilsen og en oppblåst hane som inspiserer og leder de fremmøtte hønsene (eller hønsehjernene, kunne man nok tenke). Kort med troll som motiv og tvetydig budskap ble også beslaglagt. "Nå lysner det dag for dag!" sier et troll på et nyttårskort, og sprekker pussig nok ikke i soloppgangen. En trolljente på et annet kort sier: "Der kommer Syver, kjæresten min". At navnet Syver henspiller på kong Haakon 7., var nok til at kortet ble beslaglagt.
Vidkjent Usling
Den illegale presse har også fått en plass i Bentungs album: En lang, maskinskrevet redegjørelse fra mars 1945 om de alliertes fremrykning, og "frimerker" som karikerer Hitler og Quisling. Det var utslag av den samme humoren når Quisling på folkemunne het "Vidkjent Usling". En tokroneseddel gikk under navnet "en quisling", mens enkroneseddelen ble kalt "usling", og derfor het det seg at "det går to uslinger på en quisling".
Inga Bentung var spesielt opptatt av at krigens grusomheter aldri fikk gjenta seg, og klistret på albumets siste sider inn bilder av krigsforbrytere som Göring og Keitel. Göring var mannen som 4.mars 1933 uttalte: "Mine tiltak skal ikke forkludres av noen form for juridisk betenkning eller noe slags byråkrati. Jeg skal ikke øve rettferdighet, jeg skal tilintetgjøre og utrydde." (*2) Keitel var mannen bak Nacht und Nebel (= "natt og tåke", forordningen der fangene bare forsvant uten at deres nærmeste fikk vite hvor de ble av).
Hoveddelen av Inga Bentungs album er en påminnelse om hva tyskerne utsatte nordmenn for av restriksjoner, nød og forsakelser gjennom fem lange år. Albumets siste sider viser de tyske okkupantenes umenneskelighet mot folkeslag som de satte enda lavere enn nordmenn. "Heute gehört uns Deutschland, und morgen die ganze Welt," sang de. ("I dag tilhører oss Tyskland, og i morgen hele verden.") Inga Bentungs album viser oss hvilken verden det ville blitt.
Henvisninger
- *1. Lars Kluge: "iPod anno 1950", A-magasinet, 31.mars 2010.
- *2. Gerhard Schoenberner: "Den gule stjerne", side 14, forlaget Tiden, Oslo 1979.
Vedlegg