Etter 1870 ble Sandviken innlemmet i Bergen by, og i løpet av første halvdel av 1900-tallet ble store deler av Sandviken og Fjellsiden nord utbygget til boligområde. Det er først og fremst denne utviklingen som beskrives nærmere i dette kulturminnegrunnlaget. I dokumentet er det også lagt stor vekt på de historiske veifarene gjennom området som har utviklet seg fra å være beitemark, forstad, havn og arnested for byens tidlige industri, særing repslageriene, til å bli et boligstrøk med sterk integrasjon mot sentrum.
I planområdet finnes spor etter bebyggelse og aktivitet fra førreformatorisk tid. Ovenfor Øvregaten finnes ruiner etter to kirker fra middelalderen; Nikolaikirken og Martinskirken. Kommunikasjonsårer kjent fra middelalderen er Øvregaten, Nikolaikirkealmenningen, Vetrelidsalmenningen og nordre utfartsvei over Stølen, Ladegården, Sandviken, videre opp Munkebotn og nordover til Åsane. Disse ferdselsårer følger i dag i hovedsak de samme traséene som middelalderens veifar. Veifarene følger terrenget. Veienes bredde og belegg er endret og bebyggelse langs veifarene er en annen, men veifarene har hatt en viktig strukturerende funksjon for områdene. Det er en nær sammenheng mellom topografi, kommunikasjonsårer og funksjon.
Kommunikasjonsårene binder sammen områdets historie både i funksjon, tid og rom. De har på denne måten høy historiefortellende verdi. Det er særdeles viktig at strukturer som veifar og andre elementer som forteller noe om områdets opprinnelige karakter og topografi, ikke blir endret på en måte som ødelegger denne forståelsen av området.
Vedlegg