Gå tilbake til:
Du er her:

Kulturmiljøet 1916-området

Den katastrofale brannen i januar 1916, som la store deler av Bergen sentrum i ruiner, ble et vendepunkt i byens bygningshistorie og arkitektoniske utvikling.

Kulturmiljøet 1916-området bilde
 
Bilde: Bergen kommune.

1916-området avgrenses av Strandkaien i øst, Christies gate i sør, Ole Bullsplass i vest og Østre Murallmenning i nord. Disse byrommene definerer 1916-området på en tydelig måte. Viktige siktlinjer i området er aksen fra teateret, teaterparken, Ole Bullsplass, byparken og videre mot biblioteket og Ulriken. En annen viktig siktlinje er aksen fra Johanneskirken, Vestre Torggate og Torgallmenningen mot Torget og Kjøttbasaren.

1916-området har to svært viktige allmenninger; Torgallmenningen og Murallmenningen. Fasadeskjemaet på Torgallmenningen ble tegnet av arkitekt Finn Berner i 1923, og representerer starten for den nyklassisistiske arkitekturretningen i Bergen.

Østre Murallmening ble anlagt etter bybrannen i 1561, da kalt Rosenkrantzallmenning, og er den første av byens allmenninger med den bredde som vi i dag oppfatter som et karakteristisk trekk ved Bergens bybilde. Østre Murallmenningen markerer også skille mellom 1916-brann-området, med sin historiske 1800-talls-bebyggelse på nordre side og 1930-tallsbebyggelse mot sør.

Begge disse allmenningene eksisterte før 1916-brannen, og begge ble beholdt som byrom etter nyreguleringen. Et annet viktig byrom i området er Ole Bullsplass og Olav den femtesplass. Ole Bullsplass ble anlagt i sin nåværende form etter 1916-brannen. De øvrige gateløpene i området ble etablert på nytt, og ønsket om at Bergen skulle fremstå som en moderne, kontinental og fremtidsrettet by, førte til at det ble etablert brede og rette gater. Gode eksempeler på slike gateløp er Strandgaten, Strandkaien og Christian Michelsens gate. Gjennomgående for disse gateløpene er god bredde i både kjørebane og fortau, samt det gjennomførte samspillet mellom bygulv og byromsvegger. Brannen i 1916 ødela kvartalene mellom Vågen i øst, Engen og Logegaten i vest og det omfattet området fra Murallmenningen i nord til parkanleggene ved Lille Lungegårdsvann i sør. Bebyggelsesstrukturen før brannen var svært ulik den som er i dag. Den hadde preg av et mer selvgrodd mønster med urban trehusbebyggelse. I tillegg var hele Strandsiden, fra Torget til Nordnes preget av sjøboder som stod på bolverk i sjøen med hoper mellom. Ved nyreguleringen av området ble antall eiendommer i reguleringsområdet redusert fra 372 til 167, noe som medførte store endringer i bebyggelsesstrukturen i området.

Det ble utlyst arkitektkonkurranse, og den endelige reguleringsplanen ble utarbeidet av arkitektene Lillienberg og Greve. Oppdraget med å utvikle en arkitekturplan for Bergens nye bebyggelse og skape et harmonisk bybilde ble gitt til Lillienberg og Greve i samarbeid med arkitekt Ole Landmark.

Det var strenge kriterier for hvordan man fikk bygge i brannstrøket. Allerede bygningsloven for Bergen av 1899 hadde i § 81 åpnet for mulighet til å avvise byggeprosjekter ut fra estetiske kriterier. Etter 1916 ble det nedsatt en komité for å administrere bygningslovens § 81; «Facadekomitéen for brandstrøket», senere «Tilsynsrådet for byens utseende». Komitéens første formann var arkitekt Greve, og hans interesse for det bergenske formspråket med røtter i renessanse- og barokk-arkitekturen preget komitéens arbeid i startfasen og ble også utgangspunktet for Arkitekturplanen fra 1917. Finn Berner overtok senere formannskapet etter Greve, og med han skiftet idealene i en mer nyklassisistisk retning.

Det nye Bergen sentrum som reiste seg fra begynnelsen av 1920-årene, viste seg å bli vesentlig forskjellig fra planene man hadde for byen umiddelbart etter 1916-brannen. Selv om gjenoppbyggingen var basert på den stedegne, bergenske arkitektur gjenskapt i bygningsformer som var tilpasset et moderne storbysamfunn, begynte bebyggelsen på et relativt tidlig tidspunkt å bryte ut av mønsteret i Lillienberg, Greve og Landmarks arkitekturplan.

Bernes plan for fasadene på Torg-almenningen (1923), ble et gjennombrudd for et nyklassisistisk arkitektonisk uttrykk i Bergen. Torgalmenningen, oppført som en monumental plass, er et av de best bevarte ny klassisistiske byrommene i Europa. Med ideal etter italienske piazzaer i renessanse-stil.

Det arkitektoniske uttrykket i 1916-området er homogent i den forstand at volum, skala og gesimslinjer er i harmoni. Oppbyggingen av 1916–området foregikk parallelt med den arkitektoniske utviklingen; fra historisme via nyklassisisme til funksjonalisme. Svaneapoteket, som var den første bygningen som ble oppført etter brannen, har et nybarokk fasadeuttrykk (historisme). I andre enden skalaen finner vi Kalmarhuset (1936) og Sundtbygget (1938) som representanter for funsjonalisme. Det som preger arkitekturen i hele 1916-området er gjennomgående høye kvaliteter, både de overordnete arkitektoniske kvalitetene, men også høye kvaliteter i detaljering og materialbruk.

(Teksten er i sin helhet hentet fra "Kulturminnegrunnlag for bybanen. Bergen sentrum - Åsane" som ble publisert i 2012.)