Gå tilbake til:
Du er her:
Ove Vestheim
SNAKK MED ANDRE: Selvmordstanker, den uendelige sorgen etter den du mistet, den sterke følelsen av skyld. Del det med noen, sier Ove Vestheim, som selv har vært i bunnen av mørket.
Bilde: Ann-Kristin Loodtz

Selv de mørkeste tankene tåler lyset

På det verste pøste han på med antidepressiva, var deprimert og utmattet av sorg. I dag er Ove Vestheim (51) glad for at han valgte livet.

Han mistet sitt eldste barn. 3. november 2007 om natten banket det på døren. "Nå er det Andreas", tenkte Ove Vestheim. Han husker presten med snippen, det alvorlige ansiktet hvordan presten satte seg ned i sofaen. Sønnen var drept i en bilulykke. Han døde momentant.

Andreas var 19 år, på begynnelsen av livet, bodde nær besteforeldrene i Valdres, hadde det fint.

– Han hadde opplevd å miste sin nærmeste kamerat i en bilulykke ni måneder før. Han tok det veldig tungt. Men nå hadde Andreas fått seg jobb, kjæresten var høygravid, og han taklet livet bra. Og så var det plutselig slutt.

Ove forteller dempet om det som skjedde. Han husker alt så klart, samtidig som andre ting er pakket inn i en slags tåke. Han bodde i Bergen da han fikk beskjeden.

Ove og ekskonen reiste over til Valdres. Alt var et kaos følelsesmessig. De reiste tilbake til Bergen etter planleggingen begravelsen, og hentet deres to felles barn som da var seks og åtte år gamle. Ove husker hver detalj fra begravelsen. Presten, alle folkene rundt ham, kisten til sønnen.

Ulykken rammet nok en gang

Dagen etter begravelsen kjørte familien på fire hjem over fjellet. I Flåm sklir en trailer over i motsatt kjørefelt og smeller inn i deres bil.

På mirakuløst vis kom barna og ekskonen fra det med blåmerker og mindre skader. Ove fikk omfattende skader. Brukket ribbein, knust tommel, punktert lunge og flere knusningsskader i kroppen. Det var så kritisk at han ble fløyet med luftambulanse til Haukeland universitetssjukehus og lagt i kunstig koma i fire dager.

– Jeg husker bare et kort glimt fra bilturen, og så da jeg våknet fra koma. Da startet prosessen med å takle alt som hadde skjedd. Det var forferdelig tungt. Jeg tenkte at det kunne vært godt å få slippe. At de yngste barna godt kunne ha fått slippe ulykken, og å se faren sin så skadet og så langt nede. Og jeg tenkte på Andreas.

Ove gikk inn i en dyp depresjon. Heldigvis ble han ikke sendt rett hjem fra Haukeland, men fikk tilbud om en plass på Solli Distriktpsykiatriske Senter (DPS). Der fikk han tett oppfølging med medisiner.

– Hadde jeg blitt sendt hjem den gangen, hadde jeg ikke overlevd, sier han stille.

Mange små mål

Vi går opp svingene bak Fløibanen, forbi Skansen og opp til Fjellveien. Ove er veltrent og sprek. Det virker nesten utrolig at han har vært så skadet. Disiplinen til å trene har han med seg fra oppveksten. Som gutt fikk han revmatisme, og han har lang erfaring med opptrening for å vedlikeholde helsen. Så da han etter to måneder på Solli ble sendt til Beitostølen Helsesportsenter, kunne han hente frem en kjent styrke og selvdisiplin.

– Jeg satte meg små mål, og overrasket nok fysioterapeuten der med god progresjon. Jeg fikk innhold i dagene, og drev egenmotivasjon med å skrive ned små ting og nye mål som fungerte for meg. Jeg gjenopptok kontakten med barna, og livet gikk oppover. Betydningen av mine to minste barn var det som holdt meg oppe. Å høre barna si: Pappa jeg elsker deg, gjør virkelig godt.

- Men jeg var nok alt for opptatt av å komme tilbake til lederjobben min og det vanlige livet.

Etter tre uker tilbake i jobb, ramlet Ove sammen. Han klarte ingenting. Han hadde kjempet så hardt. Og sorgen etter Andreas var så stor.

– Jeg ville ikke leve lenger. Fant ikke noe å leve for. Hadde ikke krefter igjen. Alt var mørkt, beskriver han.

– Jeg gjennomførte aldri et selvmordsforsøk, men tankene var der hele tiden, og jeg stolte ikke på meg selv. Heldigvis skjønte jeg hvor syk jeg var, og ringte Solli.

Flere dør i selvmord

I 2016 var det 614 personer i Norge som valgte å avslutte livet ved å begå selvmord. Av dem var 288 under 44 år. Selvmord tar nå flere liv blant unge enn både trafikkulykker, overdoser og kreft til sammen; og etter en nedgang fra 1980-tallet, har antallet selvmord økt gradvis fra 2012 til i dag.

Det er flere kvinner enn menn som prøver å begå selvmord. Men det er flere menn som faktisk gjør det. Spesielt menn i alderen 35 til 60 er en utsatt gruppe. Felles for mange av tilfellene, er at det kommer overraskende på omgivelsene. De har ikke delt med andre hvor hardt de sliter, eller at de har alvorlige tanker om å avslutte sitt eget liv.

Når man sliter psykisk, er det så utrolig viktig å snakke med noen, fremhever Ove:

– Jeg kjente på sterke følelser av skyld, sorg og spørsmål om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, levde som jeg hadde gjort. Jeg anklaget meg selv for å ha vært en dårlig far. Skammet meg over ikke å mestre livet. Samtidig strevde jeg med hva medisinene gjorde med meg. Jeg følte meg så følelsesflat, kjente ingen glede.

Å snakke med noen som forstår, er et viktig verktøy. Organisasjonen LEVE drives av og for folk som har opplevd selvmord i nær familie. De tilbyr likemannssamtaler og sorggrupper for etterlatte etter selvmord. Åpenhet, og mulighet til å snakke om følelsene sine, er grunnleggende når man skal bearbeide sorg. Og i et samfunn som kanskje fremelsker det perfekte gjennom sosiale medier og miljøer, er det viktig å dyrke toleranse og aksept for at folk må få være slik de er. Gode nok, sier fylkesleder for LEVE Hordaland, Elisabeth Braut.

– Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å lære unge at det er helt OK å snakke om følelsene sine. Også når de er dumme eller vonde, understreker hun.

– Vi må få hull på skammen ved å ha selvmordstanker. Alle mennesker er unike, alle sorgprosesser er unike. Det er ingenting som heter rett eller galt.

NY PLAN: Bred innsats for å forebygge selvmord

Innbyggerinitiativ i bystyret

LEVE Hordaland sin erfaring med sorgarbeid var bakgrunn for innbyggerinitiativet de leverte til Bergen kommune i 2016: "Nullvisjon for selvmord". De ønsket et bredt offentlig samarbeid for å forebygge selvmord i befolkningen, med særlig vekt på barn og unge.

– Responsen var overveldende. Et samlet bystyre stilte seg bak forslaget, sier Elisabeth Braut. Vedtaket betød også mye for henne personlig. Hun har selv kjent på maktesløsheten du føler når du mister en av dine nærmeste i selvmord.

I Tyrkia i 2010 fikk de telefonen: Hennes stesønn, ektemannens sønn, hadde tatt sitt eget liv, to dager før han skulle fylt 30 år. Beskjeden var ufattelig, de trodde at sønnen hadde det så bra.

– Det er ofte det som er vanskelig. Når en person først har bestemt seg for å ta selvmord, har personen det ofte så mye bedre. Vi følte at han var en fin fyr, en som tok livet på strak arm. Etterpå forsto vi at han hadde planlagt det lenge.

Stesønnen bodde hos dem, men de var bortreist da det skjedde. De forsto at han hadde tenkt grundig gjennom hva som skulle skje, og når, for at ikke det skulle være den nærmeste kameraten eller annen familie som fant ham.

– Vi fikk en følelse av at han ønsket at vi skulle få slippe. På en måte er vi takknemlige for det i dag, sier hun ettertenksomt.

Elisabeth har snakket om det som skjedde mange ganger. Først da hun tok kontakt med LEVE for å få hjelp til å bearbeide sorgen. Siden i likemannssamtaler med andre som har mistet sine nærmeste.

– Du må ikke være redd for å spørre. Du vet, jeg har fått snakket mye om dette, sier hun.

Da de fikk beskjeden, tok de første flyet hjem. Hun beskriver dagene frem mot begravelsen som en tunnel.

– Vi kjente på en slags uendelig tomhet, sier Elisabeth, og forteller om stillheten i månedene etterpå.

– Vi prøvde å forstå hvorfor han gjorde det, for så igjen å bli overmannet av sorgen over at han ikke var der lenger. Det var et sammensurium av følelser.

– For oss var det veldig viktig at vi fant LEVE. Der trengte vi ikke å forklare, vi kunne bare være. Det føltes som et ullpledd som ble lagt på skuldrene våre.

En av tingene som gir mening for Elisabeth, er å være der for andre som gjennomgår sorg. Jobbe for å forebygge, og bidra til at unge får hjelp med tunge følelser.

– Klarer vi å redde én person, er det fantastisk. Og for hver person etter det, er det også like fantastisk.

Fant ny livsstyrke

For Ove Vestheim tok det syv år å få et avklart forhold til sin egen psykiske helse. Da hadde han vært inn og ut av jobb, av og på medisinering, slitt med likegyldighet som følge av medisiner – og kjent lenge på ensomheten.

– Jeg veide 100 kilo på det meste i 2012. Da skjønte jeg at jeg var nødt til å gjøre noe. At jeg ikke kunne leve et liv på medisiner, et passivt og kjedelig liv uten glede. Jeg startet å trene regelmessig. Lage en dagsplan, komme meg ut på et vanlig treningssenter, ikke bare i gruppe med andre syke. I naturen fant jeg fornyet glede, og jeg kunne gradvis trappe ned på medisinene.

Treningen ga resultater. I 2012 kunne Ove slutte for godt med medisiner. Parallelt fikk han kontroll igjen på revmatisme og astma. Gradvis hadde han også blitt en ressurs på Solli DPS, der han er brukerrepresentant og deltar i flere arbeidsgrupper og prosjekter for å hjelpe andre pasienter.

Siden 2015 har han vært leder for Erfaringspanelet Psykisk Helse og Rus i Helse Bergen. I fjor høst tok han det endelige skrittet bort fra jobb innen salg og markedsføring, og begynte å jobbe som erfaringskonsulent i Bjørgvin DPS.

– Det var nødvendig å bytte yrke på grunn av endringer i helsen min. Og jeg hadde heller lyst til å jobbe med å hjelpe andre og gi dem et håp og se muligheten for en bedre livssituasjon.

Han finner genuin mening i å hjelpe andre som har det tungt. Å ha vært der selv, gir ham en verktøykasse det ikke går an å lese seg til. Han snakker om livsstyrkemestring og kunsten å skynde seg langsomt.

Under motivasjonsforedrag kan han bruke fine stunder mellom ham og sønnen som eksempler. På det måtte han øve lenge:

– Det tok mange år og mye trening for ikke å bli overveldet av sorg. Nå klarer jeg å tenke med glede på de gode tingene, turene og naturen jeg og Andreas hadde sammen. Jeg vil være en god rollemodell for mine to yngste barn. Jeg vil ta tak i de små tingene som gir glede i hverdagen. Som denne solskinnsdagen på fjellet, sier Ove og ser utover Bergen.

– Jeg kan sitte lenge og se, på livet og naturen rundt meg. Naturen har betydd mye for min rekreasjon. Når livet blir for stort, handler det om å se de bittesmå tingene som kan gi håp og glede. Det første steget tar du der, smiler han. Livsstyrke.

 

Denne artikkelen stod på trykk i Bergenseren 3 - 2018.

fylkesleder i LEVE Hordaland Elisabeth Braut.
HULL PÅ SKAMMEN: – Vi må få hull på skammen over å ha selvmordstanker, sier fylkesleder i LEVE Hordaland Elisabeth Braut. – Det er helt OK å snakke om vonde følelser.
Bilde: Ann-Kristin Loodtz
FANT FRED I FRILUFT: – Når livet blir for stort, handler det om å se de bittesmå tingene som kan gi håp og glede. Naturen har betydd mye for min rekreasjon, sier Ove Vestheim.
FANT FRED I FRILUFT: – Når livet blir for stort, handler det om å se de bittesmå tingene som kan gi håp og glede. Naturen har betydd mye for min rekreasjon, sier Ove Vestheim.
Bilde: Ann-Kristin Loodtz

 

Fakta:

Livskrisehjelpen ved Bergen Legevakt
Tlf. 55 56 87 54. Hverdager 08.30-22.30, helg og helligdager 12.00-20.30.

Kirkens SOS
Tlf. 22 40 00 40.
Døgnåpen.

Mental Helses hjelpetelefon
Tlf. 116 123.
Døgnåpen.

LEVE Hordaland
Tlf. 912 20 900.
Telefonen betjenes av frivillige, har ikke fast åpningstid.

Helsestasjon for ungdom
Det er syv stasjoner fordelt i bydelene i Bergen, avdeling Engen har også et tilbud til studenter. Se bergen.kommune.no/helsestasjonforungdom

Verdensdag for etterlatte etter selvmord 10. september

Dagen markeres i Bergen sentrum, blant annet med appeller på Festplassen og informasjon fra ulike organisasjoner på Torgallmenningen.