Gå tilbake til:
Du er her:
bilde av Sumaya foran Fridalen skole
FORBILDE: Sumaya (21) studerer økonomi på Høgskolen på Vestlandet, er med i studentforening og en organisasjon for unge muslimer som tar opp tabubelagte temaer. Hun jobber også som vikar i hjemmesykepleien. - Alt startet i jentegruppen på Fridalen, sier hun.
Bilde: Nina Blågestad

Unge bergensere forteller

En hjelpende hånd eller god støtte til rett tid, kan utgjøre den store forskjellen. Slik får de styrke til å stå trygt i seg selv.

- For første gang føler jeg meg ikke annerledes, forteller studenten Sumaya. Hun har kjent på det å være utenfor halve livet, men har hatt opplevelser som gjør at hun i dag har fått et engasjement for å hjelpe andre. Det begynte med gode vennskap, en jentegruppe som ble etablert i Fridalen for ti år siden.
– Jeg tror ikke jeg har vært der jeg er i dag, om jeg ikke hadde hatt den gruppen, forteller Sumaya. Hun har tatt oss med til Fridalen skole, der hun nå jobber som frivillig med nye jenter som deltar i gruppen.

21-åringen er smilende og blid, dialekten er kav bergensk. Ansiktet er pakket inn i en lys hijab. Sumaya vokste opp rett ved skolen. Jentene i nabolaget lekte ute i gaten, men flere hadde mange søsken hjemme og foreldre som ikke hadde anledning til å ta dem med på ting. Da startet helsesøster på skolen et prosjekt for å få jenter med minoritetsbakgrunn med
på fritidsaktiviteter i nærmiljøet. I denne jentegruppen følte Sumaya en støtte, der fikk hun opplevelser med andre jenter som følte seg litt annerledes.
– Vi prøvde mange forskjellige ting, skøyter, gruppetrening og turer. Det jeg
husker best, er ridingen. Vi kjørte buss til en gård og hadde det så gøy på bussen. De fleste var litt redde for hesten, men mestret det til slutt. Det er mitt beste minne fra Jentegruppen, sier Sumaya.

Passet ikke inn

På ungdomsskolen følte hun seg for førstegang utenfor. Hun følte seg ikke god nok, prøvde å passe inn, men var ikke seg selv, rett og slett.

Vendepunktet kom da hun i 10. klasse var på besøk i hjemlandet Somalia.
– Jeg passet ikke inn der heller. Da begynte jeg å lese meg opp på min egen religion og kultur, og fant ut at jeg kan ta det beste fra begge kulturer. Jeg tenkte "vet du hva, jeg vil være meg selv. De som betyr noe vil like meg likevel, de andre kan jo bare...", sier Sumaya med et smil.

Jentegruppen på Fridalen
Jentegruppen på Fridalen
Bilde: Nina Blågestad

Vil være et forbilde

Hun synes det er viktig å vise frem jenter som selv har valgt å gå med hijab.
– Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg som er så ung, moderne, "skikkelig bergenser", kjører bil og studerer, går med hijab. Jeg synes det er greit at folk spør, da kan vi lære av hverandre. Skulle likevel ønske folk kunne se forbi den av og til.

Hun tror jentene har lettere for å åpne seg for henne, som selv har en minoritetsbakgrunn.
- Jeg vil være et forbilde for andre jenter. Å vise at de kan klare det de vil.

FAKTA om Jentegruppen

Jentegruppen startet på Fridalen i 2009. En gang i uken samles jenter mellom 10 og 12 år, hovedsakelig med minoritetsbakgrunn. Gruppene begynner med mat, og deretter utprøving av en aktivitet som håndball, skøyter eller svømming. Målet er at de skal begynne på en aktivitet
i nærområdet. I dag finnes tilbudet også på Kronstad, Ny-Krohnborg og Slettebakken.

Bildet viser Renate Rolland Kvamme (25) og Magnus Olsen (27)
BESTEVENNER: – Det er trygt å ha en god venn der sammen med meg, sier Renate Rolland Kvamme (25) om Magnus Olsen (27). Begge er med i Musikalløvene og sto på scenen i den store, inkluderende forestillingen Scenedrøm i november.
Bilde: Nina Johnsen

Oscar (18) ble lettet da barnevernet kom på SFO. For ham ble fosterfamilien starten på en god oppvekst.

– Å komme til dem, reddet livet mitt, sier han ettertenksomt. Oscar fremstår som høy og sterk, med mørk og trygg stemme. For ti år siden var han liten og redd. Livet var tøft hjemme. Faren var død, og morens problemer med
alkohol eskalerte.
– Det var ganske brutalt. Da jeg var åtte, tenkte jeg at det ikke hadde vært så ille å dø, forteller han ærlig. Når det ble for utrivelig hjemme, ringte han på hos bestekompisen. Det var en lærer på skolen og moren til bestekameraten som hadde meldt ifra om at Oscar hadde det vanskelig.

Barnevernet spurte om han hadde familie eller andre kjente han hadde lyst
til å bo hos. Kort tid etter fikk han flytte inn til sin avdøde fars søster med familie på Osterøy. Hos onkel og tante opplevde han faste rammer, trygghet og kjærlighet, og han vokste opp med to søskenbarn på omtrent samme alder.
– De har blitt min familie. Min mamma, pappa, bror og søster, selv om jeg ikke bruker de ordene.

Oscar på treningssenter
FORANDRINGEN: - Tante og onkel er fantastiske personer som har reddet livet mitt, sier Oscar om fosterforeldrene som tok imot ham da han var åtte år. - Jeg skulle ønske fosterforeldre fikk bedre økonomiske vilkår slik at flere barn kan få oppleve samme stabilitet som meg, sier Oscar.
Bilde: Andrew Buller

Fra ensom til sosial

På barneskolen i Bergen hadde Oscar en bestekamerat. Men når kameraten også ville være med andre, valgte Oscar å gå for seg selv i friminuttene. På Osterøy oppfordret fosterfamilien ham til å ta kontakt med folk og skaffe seg venner. Sakte, men sikkert ble han tryggere på seg selv og fikk det bedre når han snakket med folk. Også faglig ble det bedre for gutten. Han fikk leksehjelp hjemme og god oppfølging på skolen.
- Lærerne på skolen jeg kom til, var veldig flinke. De var oppmerksomme, og jeg fikk hjelp da de så at jeg trengte det. Håndskriften min var omtrent uleselig, så det ble satt av tid, og de hjalp meg på rett vei. Med tryggheten hjemme og på skolen kom selvtilliten. Oscar fikk flere venner og begynte også med friidrett og etterhvert annen trening. Treningen er et fristed.
- Å trene er som terapi for meg. Når jeg er sterk fysisk, er jeg også sterk mentalt. Det føler jeg.

Han er ikke lenger liten og redd, og takker fosterfamilien sin som har hjulpet ham til å bli den han er i dag.
- Jeg er fornøyd med den jeg har blitt, og har livet foran meg.

FAKTA om barnevern og fosterhjem

Barnevernets hovedoppgave er å beskytte de mest utsatte barna fra omsorgssvikt. Blir barnevernet kjent med slike forhold, har de en lovbestemt plikt til å undersøke hvordan barnet har det, og om nødvendig sette i verk tiltak. Et viktig prinsipp er at tiltak skal være til barnets beste. Barn som ikke får tilstrekkelig omsorg fra sine foreldre, får enten tilbud om fosterhjem, plass i institusjon eller oppfølging i egen bolig. Alle som får kjennskap til at barn og unge har det vanskelig i hjemmet eller i sitt nærmiljø, har ansvar for å melde fra om dette til barneverntjenesten der barnet bor. Mange barn og unge i bergensområdet trenger fosterhjem. Har du og din familie lyst til å bli fosterforeldre? Finn mer informasjon om dette på bufdir.no/fosterhjem

Yvonne
SEPERASJONSANGST: – Jeg har lært å si mer til meg selv "dette klarer jeg", sier ”Yvonne” (11). Hun fikk hjelp til å takle engstelsen.
Bilde: Nina Blågestad

"Yvonne" (11) måtte øve på å stole på seg selv. Hun vil helst være anonym, en helt alminnelig, litt beskjeden jente med lyst, langt hår. Hun slet med engstelse. Lavmælt forteller hun om hvordan hverdagen var for henne og familien for en tid tilbake.

- Jeg var redd for å være alene hjemme. Ble urolig hvis foreldrene skulle en
tur på butikken. Ringte dem stadig – samtidig som jeg beklaget. Og da jeg var på skolen, kom redselen. Bare tanken på å gå hjem fra skolen og låse seg inn i et tomt hus, var helt forferdelig. Så jeg torde ikke å gå hjem, forteller hun.

Fikk hjelp på kurs

Engstelsene plaget henne såpass at foreldrene trengte råd. De visste ikke hva de skulle gjøre, men helsesøster på skolen foreslo kurset "Cool kids". Det er Barne- og familiehjelpens mestringskurs for barn og unge som strever med uro og engstelse.
For familien traff kurset blink.
- Vi satt sammen i en gruppe, snakket om engstelse og litt forskjellig. Den første gangen var jeg litt nervøs for å møte de andre. Vi fikk en bok og skulle gjøre ulike øvelser, sier hun.

11-åringen fikk i oppgave å trene på å låse seg inn hjemme. Ett steg av gangen, og til slutt ventet en belønning.
- Først trente jeg noen ganger ved å ringe foreldrene mine når jeg kom til døren. Så skulle jeg ringe etter jeg hadde låst meg inn. Etterpå ble jeg veldig glad og litt stolt av meg selv som hadde klart det, sier hun.
Gradvis ble hun tryggere, forteller "Yvonne". De hadde det gøy på kurset,
og det ble et godt samhold i gruppen. De delte hemmeligheter som de ikke kunne fortelle videre.
- Jeg har lært å tro mer på meg selv, og si til meg selv "dette klarer jeg".

Redd for klimaet

Barne- og familiehjelpen forteller at utover seperasjon, er klimaengstelse noe som går igjen blant deltakerne. Det var også en stor frykt for 11-åringen.
- Da jeg først fikk vite om klimaproblematikken,
ble jeg sykt redd. Jeg visste ikke hva som skjedde. Hvis det ble veldig varmt ble jeg redd, eller hvis det var mye regn. En periode var jeg veldig redd hvis jeg hørte en alarm, bare jeg hørte en liten pipelyd trodde jeg det var
flyalarmen, sier hun.
- Det er jo store ting som ikke bare går vekk med et "vosj", men nå tenker jeg ikke like mye på dette lenger, sier hun.

For henne og familien har det vært en stor hjelp i kurset. Foreldrene synes datteren er blir tryggere, og 11-åringen føler selv hun ha fått det bedre. Familien anbefaler andre å ta i bruk de tilbudene som finnes, og gjerne så tidlig som mulig.
- Nå vet jeg hva jeg skal gjøre hvis jeg blir veldig engstelig for noe annet, tenke mer grønne tanker. Inn det ene øret og ut det andre! Jeg er veldig glad for at jeg gikk på kurset, for det hjalp! konkluderer hun. 

FAKTA Mestringskurs  hos Barne - og familiehjelpen

  • Cool kids er et gruppetilbud for barn i alderen 7-12 år som opplever at redsel eller bekymringer gjør at det blir vanskelig å få til det de egentlig har lyst til.
  • Chilled er et mestringskurs for ungdom mellom 13 og 18 år som gruer seg for å være i store folkemengder, snakke høyt i klassen eller ta ordet i vennegjengen.
  • Les mer og se flere tilbud fra Barne- og familiehjelpen her
- Å ha en miljøterapeut er som å alltid ha en tilgjengelig og støttende skulder, og det trenger vi, sier femtenåringene Diana (t.h.) og Marion på Sandgotna skole. Daniel Andreassen er en av to miljøterapeuter på skolen.
- Å ha en miljøterapeut er som å alltid ha en tilgjengelig og støttende skulder, og det trenger vi, sier femtenåringene Diana (t.h.) og Marion på Sandgotna skole. Daniel Andreassen er en av to miljøterapeuter på skolen.
Bilde: Vibeke Blich


- Å ha en som bare lytter til deg, gjør alt mye enklere. Klumpen i magen blir mindre bare av å prate med noen, sier Diana Madi (15). Sammen med Marion Nilsen (15) går hun i 10. trinn på Sandgotna skole. De synes de to miljøterapeutene på skolen gjør livet i Loddefjord lettere. Miljøterapeutene jobber med å forebygge mobbing, skolefravær og andre sosiale utfordringer.

Elevene er flinke til å spørre dem om råd når ting blir vanskelig, men utfordringene stopper ikke når skoleklokken ringer. På ettermiddager, i helger og ferier er de der likevel. Arbeidet miljøterapeutene gjør,
følger med ut av skolegården. De hjelper og gir råd videre i livet, mener jentene. For dem betyr det mye:
-  Det er fint å ha en som er der for å høre på meg hvis det er noe jeg ikke kan snakke med de hjemme eller med læreren om. Jeg kan fortelle nesten alt.

- Miljøterapeutene har taushetsplikt, så jeg føler meg trygg med hva jeg kan si inne på kontoret til Daniel, sier Diana, som innrømmer at samtalene deres påvirker hvordan hun tenker og valg hun senere har tatt. Marion er enig:
- Det er veldig greit å ha miljøterapeutene i nærheten. De lytter til deg og hjelper deg. Jeg trives godt på skolen og føler meg trygg og har det gøy her, sier Marion.

FAKTA Miljøterapeuter

Marie og Mei på Ortun skole
 
Bilde: Privat

Vennskap på Ortun

- Det viktigste for å ha det bra på skolen er å ha gode venner, godt klassemiljø og lærere som bryr seg på ekte, som ikke bare sier stakkar deg, men faktisk prøver å løse problemet, sier Marie (15) og Mei (15) på 10. trinn.
- Flere lærere er flinke til å snakke med oss, og vi får alltid snakke med dem alene om det vi trenger, tilføyer de. De to vennene forteller at de også er åpne med hverandre. På skolen har de miljøterapeut og helsesøster, men de skulle gjerne visst mer om hva de kan få hjelp med på
helsestasjonen.
– De fleste tror den bare er til for at du kan ta abort, få kondomer og ta vaksine.

 

FAKTA Hjelp på skolehelsetjenesten

På hver skole er det helsesykepleier tilgjengelig, og på helsestasjoner for ungdom i hver bydel jobber det også leger og personell med kompetanse på
psykisk helse.
– Mange unge kontakter helsestasjonen om tema som angår psykisk helse, kroppspress, pubertet, seksuell helse, kjønnsidentitet, prevensjon og rusbruk blant ungdom, forteller helsesøster Agnes Gjertsen.
– Vi er der for alle. Vi er et lavterskeltilbud uten timebestilling med et drop
in-tilbud. All ungdom opp til 23 år er velkommen til alle helsestasjonene.
Engen helsestasjon tar også imot studenter opp til 26 år, sier hun.

Kamara er et av byens nye stjernerskudd. EN god start fikk hun i musikkmuljøet på Ny-Krohnborg kultursenter. Bildet er fra CampIndie på Blå i mai 2019.
Kamara er et av byens nye stjernerskudd. EN god start fikk hun i musikkmuljøet på Ny-Krohnborg kultursenter. Bildet er fra CampIndie på Blå i mai 2019.
Bilde: Fabian Fjeldvik

- Når du skal skape deg en fremtid, må du ta i litt skikkelig i, mener Fato Kamara (21), som er et av Bergens nye stjerneskudd. Som liten kom hun med moren til Norge fra Sierra Leone. Det er i Bergen nord hun føler seg mest hjemme, men nå skaper den sprudlende 21-åringen seg en fremtid fra basen i Oslo. Der driver hun med musikk, lager demoer, tar spillejobber og drømmer om internasjonal suksess.

- Jeg har gått på skole, og gjort ting som en vanlig "kid" gjør, men jeg har alltid elsket musikk. Musikk er det eneste jeg ønsker å drive med i hele verden. "If there is a will, there is a way", sier Fato.

Veien om Ny-Krohnborg

Den musikalske karrieren startet på Ny-Krohnborg kultursenter. Det var kameraten Abraham som dro henne. Hun som aldri hadde satt sin fot i et ordentlig lydstudio, skjønte fort at dette var en reise hun ville være med på. 17 år gammel meldte hun seg på et produksjonsprogram for unge.
- Miljøet på Ny-Krohnborg var veldig inkluderende, og jeg gledet meg alltid til å gå dit. De voksne der var hyggelige. Det var et deilig miljø der jeg følte meg sett og hørt. Der var jeg ikke bare en "kid" som ikke visste hva jeg gjorde. Jeg lærte mye om låtskriving, og det var sykt stas. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde endt der jeg er i dag om det ikke hadde vært for musikkmiljøet på Ny-Krohnborg og de folkene jeg har møtt der, helt ærlig, sier Fato. 

Vit hva du vil og gjør det!

HØR: QR-koden til Kamaras låt Don't Call My Name fra Årets Urørt 2019
HØR: QR-koden til Kamaras låt Don't Call My Name fra Årets Urørt 2019.
 

På Ny-Krohnborg traff hun Kjartan Ericcson og Myrna Braza. I bursdagsgave fra Myrna fikk hun spille inn en av sine første låter, "Sun", i et ordentlig studio. Det ble en døråpner og er den samme låten hun sendte til plateselskapet Made før hun signerte med dem i 2017. Til andre spirende musikere har hun et råd å komme med:
- Jeg sier alltid at det viktigste er å vite hva du vil, og gjøre det. Ikke sitt og vent på å bli oppdaget! Gå ut, les om industrien du vil inn i, bygg nettverk. Jeg fikk mye nei, men jeg tenkte bare - LOL, hvem bryr seg? Bor du et sted det ikke er så mye kulturtilbud, prøv å få ting til å skje. Bruk alle ressursene for det det er verdt.

Drømmen er å holde på med musikk resten av livet. Også moren støtter henne, selv om hun i starten var skeptisk til at datteren ikke valgte et akademisk yrke.
- Du kommer til et land der alle muligheter er åpne, så sier kid’en din at hun vil drive med musikk, ler hun og tilføyer at støtten og forståelsen hun får fra moren og broren betyr mye.
- Det er så givende å lage musikk som får folk til å føle noe. Det er bare det jeg vil, sier den unge og lovende bergensartisten.

FAKTA Tips til deg som vil drive med musikk

  • Du kan blant annet besøke Ny-Krohnborg kultursenter, bli med på musikkverksted for jenter i Fana og Ytrebygda  eller musikalsk workshop i Fyllingsdalen. Kommunen tilbyr også øvingskonteinere på Grønneviksøren.
  • Mer info bergen.kommune.no/kultur
 August Simonsen (22) og Matias Alexander Baltazar Birkeland (21) og
VÅRE STEMMER TELLER LIKE MYE: August Simonsen (22) og Matias Alexander Baltazar Birkeland (21) er blant de yngste som er valgt inn i Bergen Bystyre. For Matias (Ap) startet engasjementet ved stortingsvalget i 2013, mens valget i USA satte fart på engasjementet til August (V). – Jeg hadde lyst til å gjøre noe for andre, og fant ut at den mest effektive måten er å engasjere seg i politikken, sier August. Selv om de begge kan høre at de ikke er "tørre bak ørene", er de ikke redde for å ha egne meninger. – I bystyret er vi på like fot. Vår stemme teller like mye som en på 50 eller 60 år, eller en som har sittet lenge i bystyret, sie de.
Bilde: Nina Blågestad

Denne saken sto på trykk i Bergenseren nummer 4 2019