Gå tilbake til:
Du er her:
Fremmed art.
Fremmede arter kan utgjøre en biologisk, ressursmessig og økonomisk trussel. Her kan du lese mer om hva en kan gjøre for å begrense utbredelsen.

Miljøtrussel

Spredning av fremmede arter regnes å være en av de største truslene mot biologisk mangfold globalt, sammen med fragmentering og tap av leveområder for arter. Ikke bare kan de utgjøre en trussel overfor vårt stedegne biologiske mangfold, men de kan også utgjøre en økonomisk og ressursmessig belastning for samfunnet. Særlig gjelder dette innen jordbruk, hagebruk, skogbruk og fiskeri.

Utkonkurrerer hjemlige arter

Ikke alle fremmede arter utgjør en trussel for biologisk mangfold. Det er først når en fremmed art utkonkurrerer hjemlige arter, at den betegnes som skadelig og havner på den såkalte "svartelisten" til Artsdatabanken.

Flere av de fremmede artene som vi i dag opplever som potensielle problemarter viser stor tilpasningsevne, opptrer i ulike miljøer, har stor frøspredningsevne eller spiredyktighet, og de er ofte svært vanskelige å bli kvitt.

Hvilke arter?

I Bergen er det i hovedsak fremmede plantearter som vi regner med kan utgjøre størst trussel overfor vårt biologiske mangfold. Det er da særlig følgende arter vi bør være oppmerksomme på:

  • Parkslirekne
  • Bulkemispel
  • Kjempebjørnekjeks (tromsøpalme)
  • Kjempespringfrø
     

Rynkerose, skogskjegg, kanadagullris, fagerfredløs og hagelupin er fremmede arter som enda ikke har vist spredning i noe særlig grad i Bergen fra steder de har blitt plantet. Flere er svært vanlige hageplanter, og det er derfor viktig å være føre-var og bidra til å hindre spredning ut i naturen. Her er lenke til Miljøstatus.no sin nettside.

Parkslirekne og bulkemispel har vist svært stor spredning i Bergensområdet, og det er behov for å få spredningen av disse artene under kontroll.

Kjempebjørnekjeks og kjempespringfrø finnes enda kun ved få lokaliteter, slik at det fremdeles er håp om å på sikt kunne fjerne disse helt fra kommunen.

Parkslirekne (kjempe-/hybridslirekne)

Parkslirekne i Klaus Hansensvei
Parkslirekne i Klaus Hansensvei
 

Opprinnelse: Øst-Asia

Kjennetegn: Planten er flerårig og hurtigvoksende, med stengler som er stive, hule og bambuslignende.

Planten blir 1,5-2 meter høy på en sesong. Bladene er ca. 10 cm store med tydelig utdradd spiss.

Parkslirekne ved Tveitevatn
Parkslirekne ved Tveitevatn
 

Slirekneplantene blomstrer sent fra september-oktober, med små hvite blomster i klaser. I Norge formerer planten seg nærmest utelukkende vegetativt med jordstengler. Jordstenglene kan vokse ned til 3 meters dyp og opptil 7 meter fra morplanten. Også overjordiske stengelbiter kan gi opphav til en ny plante.

Slireknebestandene blir ofte svært tette og med et stort strøfall som kveler andre plantearter, og den endrer også jordsmonnstrukturen der den vokser. Flytting av jordmasser, hageavfall og veikantslått er trolig vanligste årsaker til spredning. Slirekneplantene er svært krevende å bekjempe.

Bulkemispel

Bulkemispel
 
 

Opprinnelse: Asia (Kina)

Kjennetegn: Bulkemispel er en hardfør busk som blir opp til 5 meter høy, og har tidligere vært svært populær som hagebusk.

Bulkemispel i Klaus Hansensvei
Bulkemispel i Klaus Hansensvei
 

Bladene er ca. 5 cm lange med tydelig nedsenket nervetett («bulkete»). Bulkemispel formerer seg ukjønnet, og en plante kan derfor gi opphav til en hel populasjon.

Den bærer røde, kjøttfulle og runde bær på høsten, og frøene spres derfor lett med fugler. Arten har spredd seg kraftig ut i norsk natur de siste 30 årene, og utkonkurrerer andre stedegne arter.

Bulkemispel er bærer av plantesykdommen pærebrann, som kan føre til plantedød av eple- og pæretrær, og planten har derfor vært forbudt å plante og selge siden pærebrann første gang ble påvist i 1986. Også slektningen pilemispel er bærer av pærebrann og har samme forbud mot utplanting og salg som bulkemispel.

Pilemispel er lite utbredt utenfor hager i Bergen og har liten evne til spredning da den er avhengig av kjønnet formering. Pilemispel ønskes også fjernet fra Bergen kommune på sikt for å redusere fare for smitte med pærebrann.

Kjempebjørnekjeks

Kjempebjørnekjeks
Kjempebjørnekjeks
 

Opprinnelse: Kaukasus

Kjennetegn: Kjempebjørnekjeks er to- eller flerårig og blir 1,5-4 meter høy.

Stengelen er hul og blir opp til 10 cm tykk, nedre del av stengelen er ofte rødflekket og bladene kan bli meterlange.

Kjempebjørnekjeks
Kjempebjørnekjeks
 

Blomsterskjermen blir ca. 0,5 meter i diameter, og hver plante kan produsere opp til 40-50 000 frø. De fleste frøene havner på bakken nær morplanten, men frøene kan også spres med vann og vind. Frøene kan holde seg spiredyktige i 7-8 år.

Planten dør som regel etter blomstring. Kjempebjørnekjeks kan danne tette og store bestander, og arten er krevende å bekjempe.

Kjempebjørnekjeks kan forveksles med tromsøpalme, som også er en fremmed skadelig art vi ikke ønsker. Disse to artene utgjør de største staudene i Europa. Begge artene (og også hjemlige slektninger i skjermplantefamilien) inneholder giftig plantesaft som er skadelig for mennesker og dyr.

Kjempespringfrø

Kjempespringfrø
Kjempespringfrø
 

Opprinnelse: Himalaya

Kjennetegn: Planten blir 0,5-2,5 meter høy, og er ettårig.

Bladene er mørkegrønne og sagtannete.

Kjempespringfrø trives på fuktig/våt, næringsrik jord. Stengelen er kraftig, hul og ofte rødlig.

Kjempespringfrø i Åsane
Kjempespringfrø i Åsane
Bilde: Gunnhild Laxaa

Planten invaderer gjerne elvebredder hvor frøene spres med vannstrømmen, og arten vil innta en dominerende rolle i vannkantvegetasjonen der den utkonkurrerer stedegne arter. Rotsystemet er grunt.

Blomstrer sent, i juli-september og danner vinrøde blomster (kan variere fra lys rosa til mørkere rød). De modne frøene slynges opp til flere meter ut av blomsten ved berøring. Hver plante kan produsere 4000 frø. Arten spres raskt i Norge, og det iverksettes omfattende bekjempelsestiltak en rekke steder.

Hva kan du bidra med?

Det er viktig at alle deltar i arbeidet med å hindre videre spredning av disse fremmede planteartene. Flere av plantene er vanlige hageplanter, slik at mye kan gjøres gjennom riktig håndtering av hageavfallet.

- Komposter hageavfall, enten i egen hage eller i offentlige mottaksanlegg for hageavfall. OBS! Enkelte plantedeler og frø/frøkapsler skal til forbrenningsanlegg, dvs i restavfallsdunken. Dette gjelder særlig arter som parkslirekne (rot- og stengelbiter kan gi opphav til ny plante), kjempespringfrø, hagelupin (begge sprer seg med frø). Er du usikker på om planterestene skal til kompostering eller forbrenning kan en grei tommelfingerregel være at alle svartelistede plantearter sendes til forbrenning med restavfallet.

- Kast aldri hageavfall i naturen eller friområder! Dette er en viktig kilde til spredning av fremmede plantearter, som utgjør en stor trussel overfor vårt stedegne biologiske mangfold.

- Lær deg hageplanter som kan true naturen utenfor din hage, og unngå å plante disse i egen hage. Bekjemp de dersom du ser de sprer seg ut fra hagen din.