Ny i barnehagen.
Hver høst går vi i spenning.
Hver høst starter vi litt opp på ny.
Hver høst er vi heldig å få nye venner i barnehagen.
Oppstarten er viktig, den prioriteres hardt. Allerede før sommeren har vi møte for nye foresatte. Der får de treffe styrer og pedagogisk leder som tilhører den avdelingen barnet skal starte på. Foresatte kan stille spørsmål direkte til pedagogisk leder om ting de lurer på angående oppstart, og dele sine tanker og bekymringer.
Vi ser at det å få knytte et ansikt til barnehagen er viktig. Det å få se lokalene som barna skal tilbringe tiden sin i.
Få tatt inn stemningen i barnehagen er viktig, og vi ser at skuldrene senkes og spenning blir til glede.
Vi skjønner at foresatte er spente og kanskje gruer seg til barnehagestarten. Vår jobb blir å trygge foresatte på at vi skal gjøre alt vi kan, for at deres barn og de selv, skal få en god start i barnehagen.
Så kommer dagen endelig. Vi er også spent. Hvem er denne nye vennen vi skal bli kjent med? Vil vi få god kontakt?
Vi starter opp inne på avdelingen, foresatte, barn og en ansatt. Vi bruker ICDP aktivt i møtet med barnet, og teorien om trygghetssirkelen er godt forankret.
Barnehagestarten er preget av ro, god tid, ansatte som er på gulvet. Barna har et fang tilgjengelig, for å lade, for å kose, for å gjenvinne trygghet. Noen barn kan sitte på fanget til den foresatte, krabbe eller reise seg opp for å hente en leke, for så å rygge tilbake på fanget til tryggheten sin. Vi viser glede for å se barnet, vi følger barnets initiativ, tar barnets følelser på alvor, trenger oss ikke på, men er tilgjengelig når vi ser at barnet er nysgjerrig på oss. Alt på barnets premisser. Når barnet er klar for det. Noen er klar med en gang, andre trenger tid. Noen er klar for å spise ved bordet med de andre med en gang, mens andre trenger kanskje å få sitte i vognen sin i garderoben med en voksen for å være trygg nok til å kunne klare å spise.
Personalet må ha evnen til «å se det enkelte barn på dets egne premisser og tilpasse sin atferd til barnet. Relasjonskompetanse innebærer også å være autentisk i kontakten med barnet og være villig til å påta seg det fulle ansvaret for relasjonens kvalitet»
«Juul og Jensen, referert i Drugli 2014, s. 97)
Tidligere «måtte» alle barn sove på soverommet. Slik er det heldigvis ikke lenger.
I den første tiden sover noen der, noen sover på avdelingen, noen i garderoben. Noen på madrass, noen på fang. En trenger kanskje å holde hånden til en voksen for å få sovne, mens en annen må få kose med håret til den trygge voksne.
Vi er der. Tett på. Vi følger barnas initiativ, tar del i følelsene og viser at vi er der for barna. Ved å være tett på kan vi se det barnet som vanligvis sover i vogn, plutselig titter nysgjerrig inn på soverommet. Vi kan invitere det med inn og spørre om det vil sitte litt på fanget vårt, eller om vi skal finne en seng til det. Ved å la barnet medvirke og følge barnets initiativ, kan plutselig dette barnet få ta del i fellesskapet med de andre barna som sover på soverommet. Barnet var klar. De voksne var nærværende og skjønte.
Å bli trygg i barnehagen kan ta tid. Lang tid. Et barn kjente ikke språket vårt, ikke kulturen vår, alt var nytt. Barnet knyttet seg litt om litt til den voksne. Men det var ikke trygt å spise, ikke å sove, alltid på vakt. Litt om litt kunne barnet klare å spise og ta korte dupper når det satt på fanget. Etter hvert kunne barnet klare å sove på madrass i sofaen ved siden av den voksne, så kunne madrassen legges på gulvet, så ble madrassen over tid flyttet nærmere og nærmere soverommet, til en dag barnet selv gikk inn på soverommet for å sove sammen med de andre. Barnet var blitt trygg. Barnet ble sett og hørt, de voksne var der for barnet, barnets følelse ble tatt på alvor, barnet fikk mulighet til bli trygg, barnet ble trygg.
Hilsen pedagogiske ledere på småbarns avdelingene.
Bergen kommune - Ny i barnehagen - informasjon på flere språk