Gå tilbake til:
Du er her:

Forliste emigranter fra skipet De Zee Ploeg og byens behandling av dem 1817-1818

For 200 år siden sto byens myndigheter i en vanskelig situasjon, da de måtte ta seg av nesten 600 fattige og syke tyske emigranter fra skipet De Zee Ploeg. Skipet var på vei fra Amsterdam til Amerika, da det forliste i Nordsjøen. Etter å ha drevet lenge rundt på havet havnet det i Bergen i slutten av september 1817. Nå har vi transkribert møteprotokollen fra komiteen som ble nedsatt for å ta seg av emigrantene.

Bergen Byarkiv, A-0567 Komiteen for å hjelpe emigrantene på skipet "De Zee-Ploug".

Edvard Rieber-Mohn: Emigrantskipet De Zee Ploeg og Bergen i 1817. Bergen 2014.

Situasjonen i Tyskland
I det tyske kongeriket Württemberg var situasjonen vanskelig med dyrtid og stor arbeidsløshet etter Napoleons-krigene. Kongeriket sydvest i de tyske områdene ble rammet av uår i jordbruket, og gårdene var oftest små og pålagt tunge skatter. Det var motstand mot kongens lite liberale styresett. Forbud mot utvandring 1807-1815 bidro til en stor utvandringsbølge i 1816-1817. Tyske emigranter, blant dem kvekere og "harmonister" eller religiøse "separatister", hadde tidligere opprettet tyske samfunn i bl.a. Philadelphia, som mange i Württemberg hadde forbindelser med. Det tyske samfunnet i Philadelphia tok godt i mot sine tyske trosfeller og ga økonomisk støtte. I tillegg ga "redemption"-systemet fattige innvandrere mulighet til å betale billetten i ettertid gjennom en form for pliktarbeid.

De ca. 600 emigrantene på skipet De Zee Ploeg (også skrevet De Zee Ploug) kom i det vesentlige fra Württemberg, men delvis også fra omkringliggende områder. De dro til Amsterdam hvor de ulike emigrantfamiliene fikk kontakt med firmaet Zwissler & Co. Der kjøpte de transport til Philadelphia med De Zee Ploeg, ofte på kreditt med sikte på betaling gjennom pliktarbeid i Amerika.

Ukene på havet
Kaptein Manzelmann bidro til at passasjerene fikk vanskelige uker på skipet. Lite vann og mat og dårlig tilgang til frisk luft på dekk gjorde mange passasjerer syke. I tillegg kom skipet ut i storm i Nordsjøen. Flere ble skadet under stormen, delvis med dødelig utgang. Alle de 10 barna som ble født om bord døde. Totalt døde ca. 30 personer om bord i løpet av 4 uker. Av de syke og skadete blant passasjerene døde 40 personer i løpet av høsten i Bergen. Totalt døde minst 10% av emigrantene. I Bergen fikk emigrantene fri rettshjelp og reiste rettsak mot kaptein Manzelmann, som ca. 1. februar 1818 returnerte til Holland for å unngå konsekvensene av saken.

5. september 1817 brakk mastene. Skipet drev omkring i Nordsjøen inntil det trolig 22. september kom inn til Skjelanger på Askøy. Derfra kom skipet til Bergen, trolig 29. september. Med nær 600 delvis fattige emigranter fikk byen et stort problem. Byen skulle både unngå kaos og mulig kriminalitet fra de fattige. Samtidig måtte de ivareta de mange syke og skaffe kost og losji til de fattige. Dette var i et samfunn hvor byens inntekter og de administrative ressursene var små. Staten påtok seg det økonomiske ansvaret, men inntektene ble stort sett hentet fra skatter betalt i Bergen. I tillegg kom en gave fra kongen og gaver fra diverse privatpersoner i Norge og Tyskland. Totalt betalte staten ca. 10 000 speciedaler, regionale myndigheter en mindre sum, og vel 1000 daler kom inn som gaver (mye fra Tyskland).

De mange syke og skadete ble innlagt på det militære sykehus i Kong Oscars gate. Det ble også kalt Fangegården etter de svenske krigsfangene som noen få år tidligere hadde bodd der.

Hjelpekomiteen for emigrantene
Stiftamtmannen tok kontroll lokalt. For å administrere situasjonen med emigrantene og holde stram kontroll med utgiftene ble det opprettet en "komite for skipets passasjerer". Komiteen besto av ledende personer i byen, med magistratens president Reinert J. Klagenberg, politimester Johan H. Friele, rådmann Henrich Leganger, kjøpmennene Fredrik Meyer og Johan Cordt Harmens, bakermester Daniel Martens og stadsfysikus Lars Monrad. Sistnevnte gjorde mye av det praktiske arbeidet for emigrantene.

Emigrantene som ikke kom på sykehuset ble innlosjert på skip i Bergen, etter hvert delvis hos personer i Bergen. Noen klarte seg selv, enten av medbrakte midler eller ved å få arbeid i Bergen. Det ble opprettet flere steder hvor fattige emigranter daglig kunne få mat servert.

Noen av emigrantene dro tilbake til Tyskland, andre kom seg videre til Amerika på egen hånd. Til slutt skaffet myndighetene et skip som fraktet resten av emigrantene til Amerika. Flere emigranter ga i avisannonser og i brev uttrykk for takknemlighet for den hjelp og støtte de fikk i Bergen. Noen få familier ble værende i Bergen og etablerte etterslekt her. De mer kjente familiene som kom med De Zee Ploeg er Buntz, Deisz, Hilt, Kuhnle og Rieber.

Komiteens møteprotokoll
Mange opplysninger om emigrantene fra De Zee Ploeg finnes i historiske kilder i Bergen. Vi har nå skannet og transkribert møteprotokollen for hjelpekomiteen som administrerte arbeidet og ivaretakelsen av emigrantene. Denne protokollen på 112 sider viser komiteens og byens arbeid for å ivareta passasjerene og samtidig holde kontroll på utgiftene. Både den digitale kopien av originalen og avskriften av protokollen finner du tilgjengelig her.

Byen ivaretok passasjerene på en god måte, til tross for at den verken hadde ressurser eller organisasjon til å håndtere en så stor gruppe skipbrudne. Mange privatpersoner skapte sosiale kontakter til passasjerer eller skaffet dem arbeid. Komiteen sikret dem mat, husly, medisinsk behandling og delvis transport videre. Protokollen viser hvordan byen administrerte en vanskelig situasjon. Samtidig forteller den mye om enkelte emigranter og identifiserer de fleste av dem. Den er en viktig kilde både om emigrantene, om en stor og vanskelig hendelse i Bergens historie, om byens og enkeltpersoners bidrag, og om hvordan den offentlige administrasjonen fungerte. I tillegg er dette så langt vi vet en tidligere ukjent kilde, ubrukt av historikere og andre som har arbeidet med historien om forliset av De Zee Ploeg.

Historien om migrantene fra De Zee Ploeg trekker linjer til dagens situasjon i Norge og Europa. Store grupper migranter legger tunge byrder på det samfunnet de kommer til. Men humanitære hensyn krever at samfunnet håndterer den akutte situasjonen på en måte som ivaretar migrantene. Store tiltak iverksettes for å klare det. Historien viser at frykten for kriminalitet fra migrantene var stor, men viser også at denne frykten i stor grad var ubegrunnet. Migrantene oppførte seg lovlydig. Et unntak var problemer med tigging, som i datidens norske samfunn var forbudt. Fattige blant migrantene brøt det forbudet. Det førte til tiltak fra lokalsamfunnet.

Forhandlingsprotokoll for hjelpekomiteen.

Men de tydeligste forskjellene mellom 1817 og 2017 er at samfunnet den gang var mindre rikt. Samfunnet hadde ikke økonomi til å ivareta migrantene over lang tid. Samtidig var ideologien klar: Folk skulle i hovedsak klare seg selv og fattigstøtte var et unntak som samfunnet bare motvillig ga. De forliste emigrantene var økonomiske flyktninger. Selv om der var politiske problemer i Württemberg, er det lite som tyder på at noen av dem var flyktninger i den forstand som moderne internasjonale konvensjoner beskytter. Byen gjorde det mulig å bosette seg for de emigrantene som hadde demonstrert at de hadde økonomiske midler og arbeid, eller som lokale personer garanterte ikke skulle ligge samfunnet til byrde. Resten av migrantene hadde ikke andre valg enn enten å returnere til sitt hjemsted eller å fortsette reisen til Amerika. Men byen reagerte på den akutte krisen og gjorde en god jobb med å organisere seg for å ivareta de økonomiske flyktningene når de var i nød. Deretter ble de fleste sendt videre.