Gå tilbake til:
Du er her:

Bergen Legevakt 100 år!

Bergen Legevakt markerer i 2017 sitt 100-årsjubileum. Nødhjelpstasjonen, som var det offisielle navnet fra starten (Bergen Legevakt fra 1941) hadde sine første lokaler i den tidligere Arbeidsanstalten i Allehelgens gate 3 – dette på tross av at det opprinnelig var planlagt at det skulle opprettes en nødhjelpstasjon i lokalene til det gamle sykehuset i Teatergaten etter at Haukeland sykehus sto ferdig i 1912. Slik gikk det ikke, Arbeidsanstalten flyttet inn i lokalene til det gamle sykehuset, men diverse omstendigheter gjorde at det ikke ble opprettet en nødhjelpstasjon den gang, slik planen var.

Nødvendigheten av å opprette en nødhjelpsstasjon i Bergen ble beskrevet av Stadsfysikus Magnus Geirsvold i et brev til magistrat og formannskap i 1913: Livet i byen med sin voksende trafikk, industri og arbeidsrørelse medfører en stadig økning av ulykkestilfeller – der er overkjørsler, ildebrand, eksplosjoner, jernbaneulykker, nedstyrtninger eller beskadigelser under arbeidet, drukning osv. Alt dette krever øyeblikkelig hjelp – ti «hurtig hjelp er dobbelt hjelp».

Da politiet ble tildelt nye lokaler i den gamle bygningen til Arbeidsanstalten i Allehelgens gate 3, fant man det naturlig å opprette en nødhjelpstasjon i forbindelse med politivakten. Når der inntreffer ulykker er det i de aller fleste tilfeller politiet man først henvender seg til om assistanse, skrev magistratens 3dje avdeling i sin innstilling 9. januar 1917. Forholdet var den gang at ved et ulykkestilfelle kjørte man til nærmeste lege, men ofte måtte man kjøre rundt til flere før man fant noen hjemme. I innstillingen ble det derfor videre påpekt: Det er en gammel erfaring i krigskirurgien og sanitetstjenesten at «det er transporten som er det farlige».

Planen var i utgangspunktet at det skulle opprettes en fast legestilling tilknyttet Nødhjelpstasjonen. Legen skulle få en årslønn på 2000 kroner, men da stillingen ble utlyst første gang var det ingen søkere til stillingen. Lønnen ble etter hvert vedtatt forhøyet til 3000 kroner, men det var først da lønnsbetingelsene kom opp i 5000 kroner året med en måneds ferie og fri vikar, at det ble ansatt en lege ved Nødhjelpstasjonen. Den 4. januar 1918 ble Dr. Sverre Sandberg ansatt i stillingen.

Selv om det ikke var ansatt en lege ble likevel Nødhjelpstasjonen satt i drift fra midnatt den 1. august 1917, med to kirurgisk utdannete sykepleiersker: Anna Johanne Larsen og Ingeborg Kolrud. De to hadde vakt hver sitt døgn, og måtte, i likhet med legen, ha bolig i umiddelbar nærhet av stasjonen. Allerede én time etter at stasjonen åpnet ble første pasient innbrakt. Det var en svensk sjømann ved navn Elof Svenssen som var matros om bord på det svenske dampskipet «Bele». Han ble i Nødhjelpstasjonens protokoll gitt diagnosen hemoptyse, og ble neste morgen innlagt på Lungegaarden sykehus.

I Sundhetsvesenets årsberetning for 1917 viser statistikken at det i perioden 1. august til 31. desember 1917 totalt ble behandlet 125 pasienter på Nødhjelpstasjonen hvorav 11 var innbrakt i beruset tilstand.