Gå tilbake til:
Du er her:

Bergen provianteringsråd

Arkivet etter Bergen provianteringsråd er nå ordnet, listeført og tilgjengelig etter bestilling på vår lesesal. Student Kjetil Torsteinsen har skrevet en kort introduksjon til provianteringsrådet, om arkivet og om dets potensielle bruk.

Liv Mykland og Kjell Olav Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommune (1987).

Organiseringen og oppgavene
Bergen provianteringsråd ble i likhet med andre norske kommuners tilsvarende råd opprettet som følge av krigsutbruddet i august 1914 - først frivillig organisert, men fra 26/7 1916 lovpålagt opprettet i alle kommuner. Ved kongelig resolusjon av 26/8 1916 ble det gitt forskrifter for de kommunale provianteringsrådene.

Deres oppgave skulle være å holde seg orientert om alt som kunne være av interesse for forsyningen av fødevarer, brensel, oljer, fôrstoff og andre nødvendighetsartikler (§ 1). Dernest skulle rådene sørge for tilstrekkelig forsyning av viktige forbruksvarer og legge opp reserver av disse (§ 4). Rådene skulle føre kontroll med prisene på matvarer og andre nødvendighetsartikler. Der varene ble solgt med statstilskudd, skulle de se til at forbrukerne fikk kjøpe dem til rimelige priser og i passe mengder. For å oppnå det kunne rådene enten opprette kommunale utsalg eller inngå avtaler med handlende (§ 5). Rådene kunne også ansette lønnet forretningsfører (§ 8). Kongelig resolusjon av samme dato påla også provianteringsrådene å fastsette maksimalpriser for salg av fødemidler og brensel, når disse var av norsk produksjon (§ 1) Med amtmannens samtykke kunne rådene endre eller oppheve de fastsatte maksimalprisene (§ 7).

Forskriftene ble erstattet av nye ved kongelig resolusjon 26/4 1918. Det skulle nå vanligvis bare være ett råd i hver kommune. De skulle ha minst tre medlemmer, derav minst én kvinne, og dessuten ha representanter både fra produsenter og forbrukere (§§ 1 og 2). Rådets priskontrolloppgave ble overtatt av en egen kontrollnemd (§§ 17 og 18). Dessuten kunne kommunestyret velge andre særskilte nemnder til å ta seg av særskilte felter av provianteringsrådets arbeid, som for eksempel rasjonering av fødevarer og anskaffelse og fordeling av brensel. Fra 1918 vil en derfor kunne finne egne rasjoneringsnemnder og brenselsnemnder (brenselssentral) i noen kommuner. Blant annet i Bergen kommune.

Disse nemdene var underlagt provianteringsrådet, men medlemmene ble valgt av kommunestyret blant eller utenfor rådets medlemmer (§ 4), og rådene kunne ansette forretningsførere for de enkelte nemdene (§ 5). Rådets formann skulle føre tilsyn med forretningsførere og de underliggende nemndene (§ 7). Forskriftene påla også rådene å stå for innkjøp av og omsetning av varer som ble solgt etter offentlige tiltak, med statstilskudd, eller som var underlagt rasjoneringen (§ 10). I følge lov av 2/4 1917 ble provianteringsrådet pålagt å arbeide for at folk kunne få leid jord til dyrking av åker og hagevekster til eget behov, og rådet bidro også til å organisere potettellingen som ble vedtatt første gang i 17/12 1915.

De kommunale provianteringsrådene ble avskaffet som statsforanstaltninger ved lov 7/12 1923, selv om de ble opprettholdt på frivillig basis frem til 1926.

Arkivet
Arkivmaterialet fra Bergen kommunale provianteringsråds virksomhet er fra 1914 til 1924. Her finnes møtebøker, regnskap, sakspapirer, statistikk over ulike varebeholdninger, virksomhetsberetninger, foto, og korrespondanse mellom ulike råd, kommunens etater, fylkesadministrasjon og statsadministrasjon.

Byarkivet oppbevarer også arkivene etter provianteringsrådene fra de tidligere omegnskommunene Åsane, Fana, Haus/Arna, Laksevåg og Årstad.

Arkivet som kilde
Som arkivskaper av kildematerialet er mye av det overnevnte lett å finne spor av i arkivet til Bergen provianteringsråd og vil anse som relevant for den som ønsker å forske på, eller har allmenn interesse for norsk beredskapspolitikk i historisk, ellers samtidsmessig forstand ut fra tankegangen om hvor vi har vært, hvor vi er, og hvor vi skal inn i fremtiden. Viktige problemstillinger i en mer turbulent verden enn det har vært på lenge.

Eksempelvis hvordan løses forsyningsmessige problemer om en krise oppstår når flernasjonalt samarbeid langt på vei innebærer å erstatte selvstendig evne til krisehåndtering? Alle land opererer med parametere for hva slags kriser de kan løse selv og hva en trenger hjelp til, og hva når naboen ikke evner eller vil hjelpe? I løpet av arbeid med arkivet har jeg funnet eksempler på hvor mannskapsmangel i kullgruvene i det sentrale Storbritannia fører til at britiske myndigheters egne behov for kull går foran blant annet Norges behov. Det samme skjedde i forbindelse med rustningskappløpet på slutten av 1930-tallet, da en ny krig var i emningen for å ta igjen forsømte år fra tidligere. Tatt i betraktning at det så langt i europeisk historie ikke har vært et eneste århundre uten minst én stor kontinental konflikt, og hvis det er hold i uttrykket «at den som ikke lærer av historien er dømt til å gjenta den», så kan kriseplanleging i det 21. århundret være en høyaktuell kilde i fremtiden.