Gå tilbake til:
Du er her:

Kulturmiljøer på Nygårdshøyden

Nygårdshøyden har kulturmiljøer med hageanlegg, monumentale praktbygg, murgårder, flotte leiegårder, og frittliggende mur- og trevillaer.

For mange er Nygårdshøyden synonymt med Universitetet i Bergen. Universitetets historie begynner med De Naturhistoriske Samlinger som ble bygget i 1866 og utvidet i 1898. Botanisk hage ligger som en krans rundt store deler av dette museumsbygget. Videre finnes Kulturhistorisk Museum, Sjøfartsmuseet, HF-biblioteket like sør for Naturhistorisk Museum. Det er heller ikke langt til Johanneskirken, Sydneshaugen skole, og Claus Fastings lystgård fra 1790-tallet. Lengst syd har vi også Dragefjellet skole, i dag Juridisk institutt.

Om vi beveger oss nordover fra Nygårds sydlige ende ved Florida, befinner vi oss straks ved Geofysisk Institutt, den såkalte Geofysen, som er tegnet av den kjente arkitekten Egill Reimers. Bygget sto ferdig i 1928, men ble utvidet med sidefløyer i 1946. Like ved Geofysisk institutt finner vi også et kuppelformet bygg, nemlig Kjernefysisk laboratorium som også er tegnet av Reimers. Videre har vi det brutalistiske realfagbygget fra 1977 som står i sterk kontrast til murgårdene på andre siden av Allégaten. Den landskapsarkitektoniske utformingen rundt bygget er gjort med hensyn til overgangen til den øvrige bebyggelsen i området.

Dagens studentsenter sto ferdig i 2007, og mange husker nok også det forrige. Imidlertid har det vært et studentsenter på samme sted også forut for det vi tenker på som «det gamle studentsenteret»: allerede i 1940 tok studentene i bruk kjøpmann Bjørneseths sveitservilla. Dette studenthuset ble revet på slutten av 1960-tallet for å gi plass til «det gamle studentsenteret». Studentene fikk da flytte inn i Sivilforsvarets bomberom i Olaf Ryes vei, det som i dag er kjent som studentstedet Hulen.

Det er Nygårdshøydens boligbygging for de øvre sosiale sjikt som er tydeligst når vi leser områdets historie og tilblivelse. Dette kan være en uvant tanke for mange i dag all den tid Nygårdshøyden preges av studentliv og hybler. Det er selvsagt ingen motsetning mellom Nygårdshøydens monumentale institusjonsbygg og den høyborgerlige boligprofil som befestet seg på høyden.

Med hensyn til Nygårdshøydens arkitektoniske utvikling som boligområde med mur- og trevillaer av betraktelig størrelse, antar man at det har vært noen drivkrefter med felles mål bak det høyborgerlige prosjektet. En tenker da på eiere, arkitekter, utbyggere og de politiske beslutningstakere (reguleringsplaner). På høyden skulle man bo fornemt. Villaene som kom i perioden 1870-80 i kvartalet Sydnesplass-Olav Kyrres gate, like syd for Johanneskirken er et eksempel på dette. Også i Håkonsgaten bygget man for velbemidlede, men området ble aldri virkelig populært for den kjøpergruppen det var tiltenkt: Det tilhørte verken den fornemme høyde eller det mest sentrale av Bergen. Enklere var det syd for Christies gate, i området som strekker seg fra Nygårdsgaten mot høyden, hvor bydelen bar preg av middelklassen. Også leiegårdene som ble bygget fra Nygårdstangen til Allégaten økte i både standard og leilighetsstørrelse jo lengre opp på høyden man kom. Slik forteller gårdsarkitekturen på Nygård og Nygårdshøyden en sosialhistorie. Likevel kunne det godt være forskjellige sosiale lag i en og samme leiegård. I kvist- og kjellerleilighetene i en av de finere leiegårder kunne en gjerne finne folk fra arbeiderklassen.

Parkanlegget Nygårdsparken er kjent for de fleste, men det er kanskje ikke fullt så kjent at det var de to legene Joachim G. Wiesener (1843-1888) og Klaus Hansen (1844-1914) som var initiativtagerne for parken. Parken ble nemlig anlagt med hensyn til innbyggernes helse: spaserturer i luftige arealer betydde rekreasjon og velvære. Nygårdsparken åpnet i 1885 og er inspirert av engelsk landskapsstil, og den brer seg over store arealer mellom Marineholmen, Møhlenpris og øvrige deler av Nygård og Nygårdshøyden. Wollert Dankert Krohn skriver på slutten av 1800-tallet om historiske hager i Bergen. Der blir også Nordnesparken og Nygårdsparken omtalt i følgende ordelag: «begge disse Anlæg skyldes Privates Energie og om end i Undomens alderens kan de maale sig med lignende Anlæg i Udlandets større Byer». Nygårdsparken blir med andre ord forstått som historisk allerede 10-15 år etter at den er kommet til verden. Vi finner også skulpturer og andre senere tilføyelser i parken. Eksempler på dette er fontenen i nedre del gitt av Det nyttige selskab, Vigelands bronsegruppe Jomfruen og Enhjørningen, og Sofus Madsens Nygårdsgutten. Dr. Wiesener var for øvrig også mannen bak Wieseners Folkebad ved Stølen, som sto ferdig i 1889, året etter hans død.