– Gratulerer så mye med dagen din. Du må jo ha vært en solstråle, så fint vær som du fikk på bursdagen din, sa Marit Warncke til den blide hundreåringen.
Noe av det hyggeligste Warncke får gjøre i sitt virke som ordfører, er å få reise på besøk til alle bergensjubilantene på hundreårsdagen deres, og få høre sterke historier fra livene de har levd.
– Jeg har en stor familie, men er den siste som er igjen av alle mine 17 kusiner og fettere. I helgen feiret jeg bursdagen min i fellesstuen her med barn, barnebarn og oldebarn, forteller Gunvor.
I hennes egen lille stue er alle bordflater dekket av blomster og gratulasjonskort fra både konge, ordfører og familie. Den bærer tydelig preg av helgens feiring av hundreåringen som har bursdag 8. mars, på selveste kvinnedagen.
– Jeg er privilegert. Jeg bor alene, men får besøk hver eneste dag ellers i året også, sier hun.
Viljesterk jente
Ukens hundreåring har bodd alle sine år i Bergen fra hun ble født i 1924, og har dermed opplevd et Bergen i krigstid og fredstid. Livet har bydd på litt av hvert. Som ungjente under krigsårene brukte hun mye tid på å oppsøke steder der broren Rolf, som var tatt til fange av tyskerne, oppholdt seg, deriblant gestapohuset i Veiten og Espeland fangeleir. Han ble senere sendt til Grini, men kom heldigvis hjem igjen etter frigjøringen. Den andre broren Frantz dro til England og ble flyger under krigen og i årene etter. Men Gunvor Helene fikk også oppleve lystenningen av byen på frigjøringsdagen da krigen var slutt. Inntrykk som etterlater uforglemmelige spor.
– Jeg var ung, men hadde energi og vilje, sier hun.
Hun vokste opp i Ibsens gate på Danmarks plass, men flyttet til Marineholmen (Thormøhlens gate 63 der Høyteknologisenteret nå ligger) da hun selv etablerte seg med egen familie.
– Du vet jeg hadde jo en tjommi, og det var Gunnar. Vi gikk på Solheim skole sammen i barndommen. Vi var mye sammen og det ble oss til slutt. Vi gikk på dans på Hildemors, som også var i kjelleren på gestapohuset. Da måtte vi bare blåse i hvilket hus det var, vi skulle kose oss, minnes hun.
Gunnar og Gunvor ble gift og fikk to barn.
– Så ble det det oss to til slutt, jeg hadde ikke noe å si på det. Han var et par år eldre enn meg, og veldig grei og aktiv, sier hun.
Sprek og aktiv
Gunvor har vært i full vigør inntil for tre år siden da hun falt og brakk hoften. Hun kan fortsatt gå, men er avhengig av rullator og følge, og hun skryter veldig av hjemmesykepleien.
– I ungdommen derimot var jeg ganske aktiv. Favorittfjellet er kanskje Løvstakken som vi kalte for «konefjellet». Jeg løp orientering i Norrøna idrettslag. Hver søndag var vi på fjellet. Og da brukte vi Norrøna-hytten. Det er ikke så mange som kjenner til den hytten, men den ble brent ned like etter krigen fordi den var så forfallen. Mange fra idrettslaget var samlet da dette ble gjort. Vi pleide enten å selge kaffe der, eller var på tur eller begge deler, sier hun.
I vintersesongen byttet hun ut byfjell med skiløyper på Kvamskogen og Ustaoset, i likhet med et hopetall andre bergensere gjennom tidene.
De flyttet ut i Mathopen da Haakonsvern ble bygget, og senere ble det hus i Skareveien ved Grimstadfjorden. Under krigen jobbet hun som kontorassistent hos Mowinckel på Bryggen. Senere begynte hun på kontor som drev med logistikk på Haakonsvern.
– Ja, ting ble bedre når krigen var over, men det tok lang tid å bygge alt opp igjen.
Et vindu til byens historie
– Gunvor Helene representerer i likhet med de andre 100-åringene jeg har fått gleden av å besøke et vindu inn til 100 års Bergens og Norges historie. Gunnvor beskriver for eksempel levende angsten hun som 16-åring og tenåring kjente på gjennom krigsårene. Som ektefelle til en sentral forsvarsmann bodde hun som så mange andre de første årene av ekteskapet på Marineholmen og senere i Mathopen. Det var et spesielt samhold mellom "forsvarsfamiliene" i alle etterkrigsårene. Ektemannen hadde ansvaret for utbyggingen av Haakonsvern, og som hun sa: «Det var ikke alltid like kjekt med alle eiendommene og frukthagen som måtte eksproprieres for å gjøre plass til Norges hovedbase for Sjøforsvaret». I dag er jo Håkonsvern en av byens desidert største arbeidsplasser, oppsummerer bergensordføreren.