Renovering av tak er noe Byantikvaren ofte får spørsmål om. Materialbruk, pris og søknadsplikt er som regel fokus i slike forespørsler.
Taket er pga. byens topografi ofte en like synlig del av husets fasade som vegger, vinduer og dører. Det representerer en viktig del av husets stilmessige uttrykk. Forskjellig taktekking har vært brukt gjennom de ulike stilepokene som har dominert i byens utvikling.
Tradisjonelle røde, enkelkrumme teglpanner ble dominerende etter den store bybrannen i 1702 da så mye som 7/8 av byens hus brant ned til grunnen, og var nærmest enerådende frem til siste del av 1800-tallet. Kun de aller mest påkostede bygningene, som offentlige bygg, større kjøpmannsgårder i sentrum, hovedgårder og lystgårder, fikk importerte og kostbare, såkalte hollandske takstein, dvs. svart-glaserte takpanner.
Med sveitserstilen og senere jugendstilen som fulgte, ble dråpeskifer det foretrukne materialet. Vossebanen (1883) og dampskipsfarten åpnet for rasjonell transport av denne typen skifer som foruten villabebyggelsen også ble benyttet på de fleste større murgårdene som ble reist fra ca.1880 til ca.1950 og på mange offentlige bygninger fra samme periode.
Etterkrigsårene var dominert av begrenset tilgang på bygningsmaterialer og teglindustrien klarte ikke å levere nok takstein. Betongstein kom i større og større grad i bruk.
Svært mange bygninger i Bergen er verneverdige, enten som enkeltobjekter eller som en del av et kulturmiljø. For slike bygninger er bytte av taktekking et søknadspliktig tiltak (fasadeendring, pbl. §24-1 bokstav c), med mindre det er snakk om tilbakeføring til opprinnelig type taktekking for bygningen eller du vil beholde eksisterende type taktekking (pbl. §24-5 bokstav f).
Byantikvaren vil som regel anbefale tilbakeføring til opprinnelig type taktekking. Har du f.eks. en eldre sveitservilla tekket med betongstein og ønsker å tilbakeføre denne ved å legge om til dråpeskifer, vil dette være tilbakeføring dersom du enten selv eller ved vår eller annen fagmessig hjelp kan dokumentere/sannsynliggjøre at bygningen opprinnelig har hatt et slikt skifertak.
Dersom eiendommen din inngår i hensynssone for bevaring av kulturmiljø (H570) i Kommuneplanens arealdel og/eller i en tilsvarende hensynssone eller bevaringsområde i gjeldende reguleringsplan, er den å anse som en del av et kulturmiljø og alle fasadeendringer, også bytte til annen type taktekking, vil være søknadspliktige tiltak.
En tommelfingerregel er at omlegging av for eksempel skifertak, gjerne koster det dobbelte av tradisjonelle tak, både pga. dyrere stein, større behov for lekter og merarbeid med fastspikring av steinene. Bruk og særlig gjenbruk av takskifer er imidlertid i de fleste tilfeller både godt kulturminnevern og god ressursbruk. Som regel vil et omlagt skifertak ha en forventet levetid på 50-100 år, mens takstein kan vare i 30-50 år. Særlig har betongstein vist seg å ha vesentlig kortere levetid i bergensklimaet – tilgroing påfører ofte huseier betydelig vedlikeholdsinnsats og finstoffet vaskes gradvis ut av steinen. Å tilbakeføre et hus til opprinnelig stil (med opprinnelig type taktekking) vil også kunne gi en betydelig gevinst ved et fremtidig eiendomssalg.
Tradisjonelle bergenshus har som regel hatt uglasserte, røde, enkelkrumme teglpanner. De svarte glaserte teglsteinene var som regel forbeholdt de aller mest påkostede bygningene. Glaserte takstein har generelt gjerne noe lenger levetid enn uglasserte, men stilmessig er det likevel svært ofte riktig å gå for rød tradisjonell, uglassert tegl. Glasert takstein var dessuten opprinnelig relativt matt, mens dagens glaserte stein som regel er blank og har en tendens til å gi uønsket solrefleks for omgivelsene – dette kan i mange tilfeller gi et tradisjonelt hus et noe «glorete» preg. Glaserte stein vil også kunne føre til hyppigere og større takras under snøfall. Byantikvaren anbefaler derfor bare unntaksvis omlegging til glaserte takstein, og om dette likevel velges, er stein med matt glasur å foretrekke i de aller fleste tilfeller.
Det finnes støtteordninger for tilbakeføring til opprinnelig taktekking og antikvarisk restaurering for verneverdig bebyggelse. Støtte fra for eksempel https://kulturminnefondet.no/ forutsetter at tiltaket utføres etter antikvariske prinsipper med samme type materialer, teknikker og dimensjoner som opprinnelig er brukt, og at det i størst mulig grad foretas reparasjon og ikke utskifting av bygningsdeler. Det skal normalt ikke brukes trykkimpregnerte materialer (det kan i enkelte tilfeller gjøres unntak for skjulte elementer som lekter og sløyfer). Beslag, gesimser, renner, nedløp, vindskier, vannbord og liknende skal fremstå som mest mulig like de originale. Det forutsettes vanligvis også at takets høyde ikke økes vesentlig. Det er i søknaden viktig å dokumentere merkostnadene med å utføre omleggingen av taket etter slike antikvariske prinsipper.
Råd fra Bygg- og bevar https://www.byggogbevar.no/pusse-opp/tak
