Uttrykkene abstrakt- og nonfigurativ kunst er ganske enkelt kunst med figurer som vi ikke kjenner igjen i den virkelige verden. Denne type kunst vektlegger farger, former og komposisjoner. Selv om vi ikke ser gjenkjennelige ting som menneske eller natur, ønsker kunstnerne å fremkalle en viss stemning hos oss. Kunstformen oppstod tidlig på 1900-tallet, og er en stadig aktuell 100-åring.
For mange kan det kan virke litt vanskelig eller meningsløst med abstrakt kunst. Det kan også være veldig lett. Siden vi ikke ser noe som er kjent fra før, blir vi som tilskuere invitert til å bruke vår egen fantasi og erfaringer til å tolke, eller bare oppleve kunsten. Når det ikke finnes fasit, kan vi leke oss frem til egne meninger.
Denne kunstformen gir oss mulighet til å øve opp hjernen til å forme egne meninger og tenke frie tanker. Selvstendighet og fantasi har ikke alltid vært like populært i alle slags samfunn, og noen steder har denne kunstformen blitt forbudt.
Den første abstrakte skulpturen utendørs i Bergen
Arnold Haukeland (1920-1983) blir regnet som den første i Norge som laget abstrakte skulpturer. Han frontet ideen om å fornye den tradisjonelle måten å skape skulpturer på. Haukeland eksperimenterte med former og ble den første som fikk satt opp en monumental utendørs nonfigurativ skulptur.
Etter en utstilling i Bergen kjøpte kommunen Regnharpen (1978). Den ble plassert over undergangen som forbinder Lille Lungegårdsvann og Bergen Storsenter.
I dag gjemmer Regnharpen seg noen ganger i rododendronbusker. Når regnet faller på stålstengene, skal det komme lyd fra skulpturen. Det er ikke godt å si om noen har hørt denne skulpturmusikken, siden den er plassert like ved en temmelig trafikkert vei.
Regnharpen ligner kanskje ikke så mye på en tradisjonell harpe. Haukelands metallformer er plassert på kryss og tvers. Hvis ikke tittelen hadde ledet tankene våre mot musikkens verden, kunne vi ha tolket kunstverket i en helt annen retning.
Kunst som får det til å koke over
Da komponisten Harald Sæverud (1897-1992) skulle få et synlig bevis for sin betydning for Bergen og musikken, kokte det over for noen og enhver. I dag, 25 år etter, kan man fremdeles høre foraktfull mumling om dette kunstverket, som skulle hedre en av Norges mest betydningsfulle komponister.
Sæverudmonumentet (2000) er stort og har en svært synlig plass i byen. I dag er hele monumentet rustfarget, men opprinnelig var det to malte ringer og en i rust. Det viste seg at skulpturens maling og været i Bergen ikke kunne spille på lag, så etter noen år omskapte det abstrakte kunstverket seg selv til en ensfarget skulptur.
Kritikken haglet over juryen som bestemte at det var disse ringene Sæverud skulle minnes med. Anklagene var varierte, og de kom fra både publikum og kunstfaglig hold. Det viste seg at kunstverket var nesten likt som flere andre skulpturer, laget av samme kunstner, Bernar Venet (1941- ).
De fleste ønsket at Sæverud skulle ha sitt eget, og fullstendig unike monument. Noen ville ha en helt annen type kunst. Hva hadde nå disse intetsigende brutte ringene med Sæverud å gjøre? Den opprinnelige tittelen på kunstverket var THREE SCULPTURES OF FOUR ARCS OF 233,5° EACH. I tidligere tider var det vanlig at hedersskulpturer skulle være i form av bronsefigurer med stor portrettlikhet, men ikke i Sæveruds tilfelle, altså.
Kunstjuryen som skulle velge kunstner til å skape et Sæverudmonument, kom ikke til full enighet. I slike saker bestemmer flertallet, Bernar Venet fikk oppdraget og juryen beskriver kunstverket hans slik:
«Hver av skulpturene har en ulik overflate, en i svart satin, en i jernets rustfarge og en skinnende gul. Gulfargen representerer den musikalske friheten til komponisten Sæverud. Plassering av Venets verk vil vurderes i dialog med bygningene rundt og plassens form.»
Juryen vektla også den solide formen og størrelsen til kunstverket. De mente at dette ville kle det eksisterende uttrykket i Byparken, og de vektla at skulpturens åpne former var et visuelt godt grep, for ikke å stenge det luftige uttrykket i parken.
Sæveruds musikk blir beskrevet som usammenhengende og full av motsetninger. Når man legger til at musikken hans kan være temperamentsfull, voldsom og ulmende, ja, da passer det kanskje med et nonfigurativt kunstverk som setter sinnene i kok, da?
Fremtiden er lagt på hyllen
Konsoller er dekorative utspring fra vegger. De har tradisjonelt vært brukt til å bære forskjellige ting, som statuer, søyler, hyller og speil. I Heidi Bjørgans (f. 1970- ) kunstunivers har konsollene blitt til fargerike kunsthyller for å vise frem sine nyskapende keramiske former.
På en utendørs vegg på Åsaheimen behandlingssenter i Åsane kan vi møte en av hennes fargerike installasjoner, Konsoll (2022). Ingen av konsollene i installasjonen til Bjørgan er helt like. Vi aner inspirasjon fra klassisk dekor, og vi kan vi se både løvehoder og symmetriske organiske mønstre. Disse formene er hentet fra søyler i tyske palass fra 1700-tallet.
Bjørgan bryter de fastlagte reglene innen kunsthåndverk. Hun eksperimenterer med de eldgamle teknikkene som har vært brukt i arbeid med leire, og frem springer nye og uttrykksfulle keramiske former.
Men hva er det som skjer på toppen av konsollen? Her slutter enhver referanse til de historiske mønstrene. Som på en museumsutstilling får hver form sin base til å vise seg frem på. Siden figurene i leire har hver sin hylle, må de vel være viktige? Er det noen som kan si hva de egentlig skal forestille?
Figurene på konsollene begynte som gjenkjennelige figurer i leire, men ikke før formen er laget ferdig, så ødelegger, eller omskaper, kunstneren dem. Når formen er brent og glasert, blir de presentert som en viktig ting.
Her må vi atter ta fantasien i bruk. Har disse abstrakte figurene noe si oss? Hvorfor er de plassert på hver sin konsoll? Hvorfor har de historiske hyllene fått ny farge? Hvorfor lager kunstneren en perfekt form, for så å rasere den? Er dette et kunstverk som vil si noe om fortid og fremtid? Fremtiden ligger på hyllen, på en måte?
Kjært barn har mange navn
Re-Sources (2019) er laget av den svenske kunstnerduoen Annika Oskarsson (1967- ) og Thomas Nordström (1967- ). Skulpturen er plassert langs vannkanten i Skulpturløypen, mellom Florida og AdO Arena.
Det er ikke så godt å si hva Re-Sources skal forestille, men den ligner litt på flere forskjellige kjente former. Re-Sources har mange kallenavn, som Soppen, Atomskyen og Maneten. Skulpturer som har klare former uten å være noe konkret, appellerer til folks fantasi, tydeligvis.
Med sine blanke metallformer står den som et lite landemerke langs gangveien, og når det mørkner kommer det lys i toppen av skulpturen. Formen er stor, den er 4,5 meter høy, men det er likevel en skulptur som ikke snakker så høyt.
Hvis vi vender oss til tittelen, Re-Sources, kan vi fabulere om alt disse ordene kan bety. Vi kan undersøke ordene hver for seg og sammen. Re pleier ikke å ha bindestrek etter seg, og betyr om igjen, på nytt eller tilbake. Sources har betydningen kilde, det vil si et sted der noe kommer fra eller begynner ved. Resources betyr ganske enkelt ressurser.
Kunstnerne deler altså opp et vanlig ord på en uvanlig måte. Det er grunn til å tro at de vil sette betrakterne av kunstverket på sporet av en mening. Kan hende de vil sende oss i retning av miljøtankegang? At nå er det på tide å reflektere over ressursbruk, nok en gang?
Full fyr i møterommet
I det mest representative møterommet i Bergen Rådhus henger det et stort og fargerikt maleri. Maleriet var en gave til det nye rådhuset i 1974. Det er bare tittelen som forteller at det nonfigurative maleriet er til ære for et menneske, Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (1918-2008). Tittelen er Hyllest til Solzjenitsyn (1972) og er malt av Jakob Widemann (1923-2001).
Solzjenitsyn var historiker og nobelprisvinnende forfatter (1970) fra Sovjetunionen. Han var også soldat under andre verdenskrig. Etter krigen ble han sendt til en av Josef Stalins Gulag-straffeleire i åtte år, etter å ha kritisert Stalin i et brev til en venn. Der skal han blant annet ha kalt Stalin for «han med barten».
Han brukte de dramatiske erfaringene sine fra krigen og fangeleirene som tema og inspirasjon i bøkene sine. Han kritiserte styresettet i hjemlandet så kraftig at han mistet statsborgerskapet sitt i 1974 og ble tvangssendt ut av landet. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, flyttet han tilbake igjen etter få år.
Solzjenitsyn ble skeptisk til de vestlige demokratiene i sine senere år, og han ble beskyldt for både antisemittisme og for å støtte ideen om at Russland burde annektere Ukraina. Etter å ha brukt livet sitt til å kritisere leder etter leder i hjemlandet sitt, fant han svært godt ut av det med president Vladimir Putin (1952- ) på slutten av livet sitt.
Det er Jakob Weidemann som har malt denne fargeeksplosjonen av et maleri. Han var og er, en av Norges mest kjente og anerkjente abstrakte malere. Han var en folkekjær mann og han var med på å gjøre den abstrakte kunsten kjent og anerkjent.
Weidemann brukte ofte naturen som utgangspunkt for sine malerier. Han jobbet med oljemalingens muligheter og begrensninger, med fargeflater, lys og komposisjoner på lerretet.
Weidemann og Solzjenitsyn møttes en gang i 1974, altså etter at maleriet var laget. Maleriet var en del av Festspillutstillingen i Bergen i 1973, der Weidemann var festspillkunstner for andre gang.
Hvorfor Weidemann ga dette abstrakte bildet navn etter en nobelprisvinnende sovjetisk forfatter, er litt uklart. Det er naturlig å tro at maleren beundret forfatterens litterære arbeid og politiske holdninger. Vi kan kanskje si at tittelen på maleriet gir de abstrakte formene et politisk innhold. Det er ikke godt å si hva Weidemann hadde tenkt, om han hadde levd da Solzjenitsyn kom med sine mer kontroversielle uttalelser på slutten av karrieren og livet.
Øve øve øve
Når vi begir oss ut i det abstrakte kunstuniverset for første gang, kan det virke som et temmelig ukjent og ulendt terreng. Kanskje det til og med virker litt uten mål og mening. Dumt! Irriterende!
Men så er det vel med kunsten som med de fleste andre ting. Skal vi forstå noe, må vi øve litt. Både øye og hjerne må utsettes for flere inntrykk enn det som vi liker og forstår med en gang.
Abstrakt kunst er litt som musikk uten tekst, vi forstår mye av den, men noe må vi lytte til et par ganger før det gir mening.
Ønsker du å motta Bergen kommunes nyhetsbrev om kultur? Klikk her og meld deg på.