Det er desember! Gater, hus og mennesker skinner litt mer for hver dag som går frem mot julaften. Det glitrer i pynt som vi ikke ville drømme om å bruke resten av året. Tiden er kommet for å slå seg løs med nye og gamle tradisjoner. Kunstsamlingen til Bergen kommune er ikke så julete av seg, men med litt fantasi kan vi fint ta den med oss inn i jul og mørketid.
Lilla er adventen sin farge
I Bergen Rådhus henger en stor vevnad av Synnøve Anker Aurdal (1908-2000). Teppet Vår (1969) var en gave fra Oslo kommune i 1970, da Bergen by feiret 900-årsjubileum.
En fargesterk lilla dominerer vevnaden til Anker Aurdal. På 1970-tallet lurte lillafargen seg ut fra kirkens fargeskjema, og inn i de tusen hjem. I dag er det mer mangfoldige fargetrender i førjulstiden, og vi ser mye hvitt, gull, sølv, og julens rødfarge kommer tidligere på plass enn før.
Teppet til Anker Aurdal heter «Vår», og med den tittelen mister vi kontakten med advent og jul. Motivet viser et svært forenklet landskap, det er abstrahert. Kunstneren sa selv at bildet skulle være som å se gjennom en glissen låvevegg, en vårdag på Vestlandet.
Når vi studerer teppet mer nøye, finner vi bokstaver i vevnaden. Det er et utdrag av et dikt av den svenske poeten Kurt Almquist (1957- ): “Et solbelyst barnhuvud førsvinner bland stammarne: fägelsangen är kvar”, er teksten som er vevet inn. Anker Aurdal lot seg ofte inspirere av lyrikk når hun skapte mønster og motiv til sin tekstilkunst. Hun bidro sterkt til å få tekstilarbeider anerkjent som kunstverk på likefot med kunst i andre materialer.
Advent er ventetid; først kommer julen, og etter den kan vi vente på våren!
Du grønne, glitrende tre, god dag
Det aller nyeste kunstverket i Bergen kommune står på en liten høyde i Alvøen idrettspark. Skulpturen Ribbon Dance er skapt av den London-baserte kunstneren Amalia Pica (1978- ) fra Argentina.
Med litt velvilje, kan skulpturen med sine klare farger og langstrakte former, minne om et sterkt forenklet juletre. I toppet av «treet» finner vi verken spir eller stjerne, men to lange bånd som er festet i hver sin vaier.
Nederst på skulpturen er det små vinduer, der vi kan se inn på noen kjeder som er selve motoren i kunstverket. Det er vi som må sveive skulpturen i gang, og slik får vi båndene på toppen til å bevege seg.
Amalia Pica lager kunst som involverer samfunn og betrakter. Hun vil at vi skal forholde oss til kunsten hun lager, som for eksempel ved å dreie i gang dansende bånd i toppen av en skulptur i Alvøen. Før vi vet ordet av det, har vi diktet inn at en av julens alver valser rundt med skinnende julegavebånd i hver hånd, helt øverst i Ribbon Dance.
Denne skulpturen kan være et fint mål for en bitte liten luftetur i julen. Den ferske skulpturen tilbyr frisk luft, juledans i toppen av et tre og kunstopplevelse i ett.
Jul over sjø og land
Sjømannsmonumentet (1950) av Dyre Vaa (1903-1980) ligger sentralt til på Torgallmenningen. Det er et nasjonalmonument over norske sjøfolks innsats på havet, helt fra vikingtiden frem til i dag.
Monumentet ser ut til å ha landet trygt i folks bevissthet og i tanken om hvordan Bergen sentrum skal se ut. Slik har det ikke alltid vært. Sjømannsmonumentet har blant annet noe uærbødig blitt kalt for en brunost. Klagene gikk også på plassering; et monument som skulle hylle menneskers innsats på havet, burde ligge nærmere sjøen. I 1999 ble det tilført et basseng rundt den ruvende skulpturen, for å tilføre litt av det våte elementet.
Bergens Rederiforening og Bergens Skipperforening lanserte ønsket om et minnesmerke for krigsforliste sjøfolk allerede i 1917. Etter mange års diskusjon ble det bestemt at monumentet heller skulle hylle alle som hadde sjøen som arbeidsplass. I 1938 ble det invitert til kunstkonkurranse, og Dyre Vaa vant med «Lykkens prøve», som er Sjømannsmonumentets andre navn. Det gikk 12 år før monumentet ble avduket, ettersom krigen kom i veien for fremdriften i kunstprosjektet.
Tolv staute sjømenn og åtte relieffer beskriver den norske sjøfarten gjennom flere hundre år. Det er figurer av blant annet vikinger, kapteiner, redere og matroser. Dyre Vaa brukte sine sambygdinger i Rauland som modeller, så egentlig er det flere gårdbrukere fra Telemark enn sjømenn på den maritime sokkelen.
Sjømenn kan ikke nødvendigvis reise hjem til jul hvert år. Vi kan la Sjømannsmonumentet stå som en hilsen til alle som ikke er på den plassen de vil være i julen. På sjø, på land, på jobb, eller rett og slett på et uønsket sted i livet og i verden.
Sjømannen som lengter hjem til jul har vært et yndet tema i diktningen tidligere, blant annet i sangen Sjømannsjul på Hawaii (1945).
Ensom står jeg her om bord
langt fra Norges fjell og fjord
og skal feire julekvelden på Hawaii.
Her fins ikke juletre
ingen hjemlig julesne,
og i solskinn legger båten her ved kai.
Det er julekveld ombord,
men jeg lengter hjem til mor,
der de kjære nu samles rundt veldekket bord, osv.
Ingen er bare det du ser
Skulpturen Mennesket (1999) av Arne Mæland (1950- ) er plassert ved inngangen til det som en gang huset den ærverdige børsen i Bergen fra 1862. Kontrastene mellom kunst og bygning kunne knapt vært tydeligere. Mæland ønsker at de heldige av oss skal stoppe opp og tenke litt.
Mens de fleste gjorde seg klar til en gigantisk feiring av et nytt årtusen -og en eventuell medfølgende datakollaps, snek Mæland seg ut i nattens mulm og mørke for å plassere ut en bronsestatue. Kunstverket skulle minne oss på at ikke alle var klar for fest og at for noen var milleniumsskiftet revnende likegyldig.
Budskapet er at vi kan alle kan falle utenfor, og at vi kan vise omgivelsene litt omtanke om vi selv har det bra.
Mennesket som sitter ved den gamle banken ved Torget har tatt seg inn i folks bevissthet. Han vender hodet mot murveggen. Det er tydeligvis tungt å sitte på utstilling i fillete klær, ved inngangen til kapitalismens høyborg. Skulpturen blir stadig observert med et glass øl eller en kaffeskvett. Han får sigaretter, blomster og skjerf. Kan hende er disse små gestene et første steg mot ekte omsorg for de som ikke har funnet sin plass i samfunnet.
Denne skulpturen kan vi sende rett inn i julebudskapet, både det som kommer fra den kristne sammenhengen og det som kommer fra den mer verdslige tolkningen av julen. Vi kan vel si at julen handler om omtanke, og at det bør være rom i alle herberger.
Kjører hjem til julen
Maleriet Gården (1966) ble kjøpt inn til kommunen fra Bergen Kunstforenings juleutstilling i 1968. Maleriet er laget av Mary Karlsrud (1918-1980). Karlsrud kom opprinnelig fra Østfold, men tidlig i livet havnet hun på Vestlandet. Det var stort sett herfra hun hentet motivene sine.
Med julerød farge og brede penselstrøk gjengir Karlsrud driftsbygninger og våningshus på Langegården på Fjøsanger, et motiv hun malte flere ganger. Langegården har røtter helt tilbake til folkevandringstiden, det vil si på slutten av 300-tallet. Det finnes en lang rekke av noble eiere av Langegården. I dag finner vi både besøksgård og galleri i de historiske omgivelsene. Blant annet har mange barnefamilier besøkt gården og dyrene rundt juletider.
Opp gjennom tidene må det også ha vært en uendelig strøm av slekt og andre gjester til hest, i vogner, sleder og biler som har satt nesen mot julefeiring både på gårdsbruket og lystgården på Fjøsanger. De siste tiårene har de kanskje hørt på Chris Rea sin populære Driving Home For Christmas på musikkanlegget i bilen, for å presse ut den siste dråpen av juleglede og forventning. Kjører hjem til jul, yeah.
En siste julepåminnelse
Det er mange som gleder seg til jul, mens andre gruer seg til jul- og noen gir blaffen i både pepperkaker og pakker.
Melancholia (2018) er en forseggjort tegning av Susanna Kajermo (1978- ), og studerer man kunstverket nøye, ser man at små former er limt på tegningen. Kajermo bruker teknikken collage i flere av sine fortellinger med blyant. Ordet collage kommer fra fransk og betyr å klistre, så vi kan kalle dette for et klistrebilde.
Kajermo lager detaljrike tegninger og collager. Hun tar opp temaer som handler om menneskenes frihet, ansvar og evige jakt etter mening. Det overnaturlige opptar kunstneren, og hun blander gjerne det uvirkelige med det dagligdagse.
I Melancholia ser vi inn på et baderom. På gulvet ligger en hund sammen med tre barn av samme størrelse, kanskje er de søsken. Utenfor badet er det mørkt, det lyser i noen få vinduer i et goldt landskap av boligblokker.
I forgrunnen ser vi en kvinne. Av en eller annen grunn har hun senket ansiktet sitt ned i en vask fylt med vann. Vi kan bare tenke oss til hvorfor. Er det kaoset i rommet hun vil rømme fra? Ble ikke livet helt som planlagt, kanskje? Er det noen som kommer kjørende hjem til jul, som bare får hele lasset til å velte?
Med Kajermos tegning i mente og uansett hvilken jul man planlegger, kan man ha nytte av noen råd fra erfarne julefolk:
Planlegg julen og meld fra hva du ønsker deg.
Tilpass julen etter evne.
Ta hensyn til andres forhold.
Vær forberedt på uvær og kulde, selv om julen er kort.
Ta med nødvendig juleutstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
Ta trygge julevalg. Gjenkjenn farlig juleterreng og usikker julesveis.
Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor julen er.
Vend i tide, det er ingen skam å snu.
Spar på kreftene og søk ly om nødvendig.
De beste ønsker for julen!