Kunsthistorien er stappfull av nakenhet i skulpturer og malerier. Det er funnet frodige fruktbarhetsgudinner som er nesten 30 000 år gamle. Både i Egypt og Hellas ble det produsert avkledde skulpturer lenge før vår tidsregning begynte. De klassiske greske skulpturene er vi så vant til å se uten en tråd, at vi nesten ikke oppfatter at de er uten klær. De bare er sånn, de.
På 1500-tallet besluttet paver og kardinaler at nå hadde det virkelig gått for vidt med all denne kunstnakenheten. Historiske malerier og statuer ble pådyttet fikenblader på spesielt utsatte steder, for å bøte litt på situasjonen.
Olympia, en skandaløs affære
Maleriet Olympia av Éduard Manet (1832-1883) skapte et enormt rabalder da det ble stilt ut på Salongen i Paris i 1863. Kunstverket hører til den faste samlingen til Musée d'Orsay i Paris.
Bildet viser en naken kvinne som ligger på en seng. Dette var et motiv som pariserne hadde sett utallige versjoner av, uten å løfte på et eneste øyebryn. Med sin djerve utgave av naken kvinne på seng, utfordrer Manet sjangeren som hadde helt faste regler. Han bruker kunsten til å provosere borgerskapet og bryter med en mengde av datidens tabuer.
Manets Olympia viser direkte til Titians mesterverk, Venus fra Urbino (1538), som nå henger i Uffizigalleriet i Firenze. Der Venus er blyg og myk, er Olympia tilsvarende frimodig og hard. Tizian har plassert en sovende hund ved Venus’ føtter, Olympia har en fresende svart katt på sengeenden. Maleriet til Tizian inneholder symboler på ekteskap og troskap, og Olympia har fått rollen som det motsatte, kurtisane, fristerinne og en fiende av det etablerte i samfunnet.
Maleriet av Olympia er stort. Til og med formatet rystet tilskuerne. Store lerreter skulle brukes til historiemalerier, det var altså forbeholdt viktige hendelser og mektige menn. Med sine nyskapende malestrøk utfordrer Manet pariserne med målrettede grep. Manet vridde så ettertrykkelig på den faste formelen for kvinneakten, at maleriet måtte ha politibeskyttelse.
Fra verden til Bergen
Det har altså til alle tider vært interessant å gjenskape den nakne menneskekroppen på lerret, i leire, metall eller stein. Det er også en lang tradisjon for å møte disse døde gjenstandene med forargelse, enten fra enkeltpersoner eller forskjellige grupperinger.
Bergen kommunes mest avkledde skulpturer er plassert midt i sentrum, og for bare noen år siden dukket det opp en nakenskulptur i en elv på Møllendal. Her kan du bli litt bedre kjent med noen skulpturer som ikke har klær på seg. Utvalget er fra godt og vel de siste 100 år.
Skulpturer i evig forvisning
I en sirkelformet del av Teaterparken finner vi to skulpturer omkranset av gedigne løvtrær. De to skulpturene er skapt av to av våre mest anerkjente skulptører. Skulpturene Ynglingen (1916) av Ingebrikt Vik (1867-1927) og Mor og barn (1918) av Gustav Vigeland (1869-1943) hadde opprinnelig sin faste plass i Byparken.
Til tross for kunstnernes nøkterne gjengivelse av menneskekroppen, ble en foreldregruppe meget opprørt over at det ble plassert totalt avkledde figurer så sentralt i byen. Disse nakne skulpturene var skandaløse brudd på moralen, mente de. Foreldrene ville ha seg frabedt at deres barn skulle passere noe så avslørende og umoralsk på skoleveien. Sarkasmene fosset over politikerne som hadde kalt dette for en forskjønnelse av byen.
Det må ha vært kraft i disse klagene, eller kanskje det var hvem som klaget som gjorde utslaget. Politikerne bøyde seg uansett for kravet om flytting og de avgjorde ganske raskt at skulpturene skulle flyttes til den litt mer bortgjemte Teaterparken.
Den dag i dag står skulpturene i parken ved teateret. Kvinnen med barnet og den unge mannen ser ut til å ha slått seg til ro med plasseringen de ble tildelt.
Liggende poet på plassen til Ole Bull
På Øvre Ole Bulls plass ligger en avkledd ungdom på en avlang sokkel i stein. Her har Liggende poet sin faste plass. Skulpturen ble laget til en konkurranse om en skulptur for å hedre poeten og krigshelten Nordahl Grieg. Hans Jacob Meyers (1907-1993) bidrag kom på en hederlig andreplass, og fikk plass i byrommet i Bergen sentrum. Siden 1958 har poeten lagt på plenen midt i kulturaksen, ofte omgitt av feststemte mennesker som haster på vei til restauranter og kulturscener.
Den nakne unggutten på plenen ser litt ned og til siden, og ignorerer omgivelsene sine totalt. Publikum er glad i ham. Det er mange som må ha skrittet over gjerdet og inn til ham på plenen. Bronse skinner nemlig ekstra blankt på de områdene der mange menneskehender har berørt den, og vi ser tydelig hvor Liggende poet er blitt tatt på.
Godt plantet på plenen
Midt på plenen foran Kode kunstmuseer finner vi Dansk pike (1953) av den danske kunstneren Gerhard Henning (1880-1967). På Kungsholmen i Stockholm finnes en identisk skulptur, der heter hun Ingeborg.
Det er ingenting som er puslete med den danske skulpturen i Byparken. Hun har usedvanlig sterke ben, denne unge damen står støtt i all sin nakenhet. Kvinnen med den unge sterke kroppen lar seg betrakte av de forbipasserende, hun kunne ikke ha brydd seg mindre.
Dansk pike vender blikket mot bakken. Hun lar alle se på hennes nakenhet i fred, slik som alle de andre avkledde skulpturene i byen også gjør.
To små gutter i vannsprut
Mellom rådhuset og Festplassen finner vi en liten og bortgjemt fonteneskulptur. Sprøytegutten (1934) er laget av Sofus Madsen (1881-1977). Den lille gutten står og spruter vann fra munnen. Hendene hans er strukket frem, som om han vil fange det vannet han sender ut.
Med alt dette vannsølet rundt seg, er det ikke rart at han har måttet kaste klærne. Han er seg ikke bevisst at badebuksen er av, det er heller ikke alle duene som kom kommer hit for å bade og slukke tørsten. Her er alt naturlig og bare idyll.
Grinegutten med fiskene
På den andre siden av Byparken står enda en av Sofus Madsen sine fonteneskulpturer med et nakent barn i midten. Grinegutten (1930) er ikke bare litt grinete, han er absolutt rasende. Det hadde kanskje flere vært, om de var dømt til å stå år ut og år inn i iskald vannsprut fra fire kanter, uten så mye som et håndkle å beskytte seg med.
Grinegutten har «en bror» i Oslo, han kan minne litt om Sinnataggen i Vigelandsparken. Alle disse småguttene uten klær vises som helt naturlige kropper, barn i lek eller barn som får ut litt aggresjon.
Heller ikke de nakne småguttene ser tilbake på de som måtte stoppe opp for å betrakte dem. De er i seg selv, og har nok med det.
Begge fonteneguttene er gitt i gave til Bergen fra Jacob Neumann, til minne om hans avdøde sønn.
Kvinne med barn i elven
I Møllendalselven står en kvinnefigur som bærer et barn i armene. Det kan være greit å ta seg et bad innimellom, men dette ser ikke ut som verken lystig nakenbading eller babysvømming.
Skulpturen var en del av utstillingen The Ocean i 2021. Bea Schlingelhoff (1971- ) har skapt kunstverket The Descent of Woman.
Hvis vi graver litt i opplysningene som finnes om skulpturen, finner vi ut at den viser til feminisme. Elaine Morgans bok fra 1972 argumenterer for at kvinnen er likestilt med mannen i livets utvikling på jorden, og en slik påstand endte selvsagt med bråk og heftige diskusjoner.
Skulpturen av kvinnen med barnet er godt egnet til å øve seg litt på kunsttolkninger. Hadde kunstverket blitt oppfattet annerledes om hun hadde hatt klær på, mon tro?
Hvordan havnet disse menneskene i elven? Er det et vakkert kunstverk? Varsler det kanskje om at noe uhyggelig er i anmarsj? Rømmer kvinnen fra noe eller noen? Vannet i elven stiger og synker rundt skulpturen, og slik endrer vår oppfatning av kunstverket seg fra dag til dag.
Se og bli sett på byens beste
Alle skulpturene vi har sett på her, følger en sterk tradisjon innen avkledde skulpturer. De ser ikke på tilbake på oss! Figurene uten klær ser blygt ned til siden, eller de holder uanfektet på med sitt.
Med dette vender vi tilbake til skandalemaleriet Olympia på Salongen i Paris. Hun stirrer tilbake på betrakteren av maleriet, og det midt i øynene. Hun ser på at du ser på henne, og hun skjemmes ikke. Dette konfronterende blikket var bare en av tingene som bidro til denne berømte skandalen i Paris for 150 år siden.
Etter denne rundreisen blant noen av Bergens mest kjære og mest avkledde skulpturer, kan vi kanskje se på dem med nye øyne. Fra undersiden av sydvester og paraplyer kan tankene gå mot århundregamle malerier i Paris og Firenze, strenge foreldre på begynnelsen av 1900-tallet og de iskalde avkledde skulpturene i byen.
Nå kan høsten bare komme.
Ønsker du å motta Bergen kommunes nyhetsbrev om kultur? Klikk her og meld deg på.