Gå tilbake til:
Du er her:

Å snakke med barn om vanskelige temaer som krig, konflikt, ulykker og død, kan være utfordrende. Her får du råd om hva du kan si til barn om en krise rammer.

Trygge voksne å snakke med

Når noen opplever en ulykke eller en krise, er det viktig både for dem som er direkte involvert og andre å ha noen å snakke med. Barn som er redde og usikre trenger trygge voksne som tar ansvar og bryr seg.  Familie, venner og ansatte i barnehager og skoler er alle viktige i en slik situasjon. De voksnes oppgave er å være omsorgsfulle, støttende og trygghetsskapende, og de skal hjelpe barnet til selvstendighet og mestring.

Det er viktig å være klar over at barn og unge ofte reagerer annerledes enn voksne. Barn har en tendens til å gå inn og ut av sorg og kriser, og dermed er ikke reaksjonene alltid like lette å få øye på. Barn trenger hjelp til å gjenkjenne sine reaksjoner og sette navn på dem. 

  • La barnet å få vite at vonde følelser er normale reaksjoner på unormale hendelser.
  • Vær konkret når du snakker om en krise eller et dødsfall. Abstrakte forklaringer og metaforer kan forvirre barnet.
  • Det er viktig at du bryr deg over tid
  • Avslutt samtalen på en positiv måte og presiser at alvorlige hendelser skjer svært sjelden – og mye sjeldnere enn de gode tingene som skjer i livet.

Husk også at noe av det viktigste en voksen kan gjøre for et barn etter et en krise eller et dødsfall i nære omgivelser, er å ta vare på egne behov.

Barn vet mer enn vi tror

Barn vet som regel mer enn vi tror, og selv ganske små barn får med seg bruddstykker av enkelte store og dramatiske nyheter. Redd Barna anbefaler at voksne i større grad bør snakke med barn om kriger og konflikter når disse eksponeres i media, fordi dette gjør barna tryggere.

Husk også at noen barn selv tidligere har vært utsatt for traumeskapende og krisepregede hendelser, og disse blir ofte urolige når nye kriser inntreffer.

Hvordan snakke med barn i barnehagealder

Under 3 år
Du trenger ikke si noe spesielt til barn under tre år hvis de ikke reagerer når du tar opp en hendelse, noe de kan ha sett noe på tv, eller hørt noen i barnehagen si noe som gjorde at de ble redde eller lei seg.
 

3 år
Treåringer har bare vage forestillinger om hva ordet ’død’ innebærer. Dersom noen er døde, kan du si at vedkommende er borte og ikke kommer tilbake. Når det gjelder barna mellom tre og fire år, kan du være noe mer direkte og på en svært enkel måte forklare litt om hva som har skjedd.

4-5 år
Denne aldersgruppen forstår mer. Fortell gjerne noe om årsaken til det som har skjedd og eventuelt noe om hjelpe- eller redningsarbeid som er satt i gang. Snakk gjerne med barnet om det de selv har hørt eller sett.

På bakgrunn av den reaksjonen du får, kan du enkelt forklare hvorfor vi snakker så mye om dette nå, hvorfor voksne er så opptatt av det, og hvorfor det er så trist.

Vær konkret når du snakker til denne aldersgruppen. Det anbefales å være klar i forklaringen av hva død er; at da kan vi ikke puste mer, da kan vi ikke kjenne vondt lengre og da banker ikke hjertet vårt lengre. Tap av et menneskeliv kan virkeliggjøres og markeres for eksempel med lys ved bildet av den døde.

Hvordan snakke med barn i barneskolealder

Barn søker faktaopplysninger og forklaringer av alle slag jo eldre de blir. De yngste skolebarna har noen fellesbehov som går på forklaringer og forsikringer om at dette ikke kan skje igjen. De fleste barn i denne alderen kan å søke etter nyheter og opplysninger på internett, og en del får også med seg informasjon igjennom sosiale medier. 

En krisesituasjon blir ofte forverret av usikkerhet, rykter, feiloppfatninger og fantasier om det verst tenkelige. Konkret informasjon om det som har skjedd vil motvirke slik forvirring.

Det er også viktig at barna også får med seg de gode nyhetene, slik at det ikke bare blir katastrofen og håpløsheten som dominerer. 

6-8 år 
Barn i denne aldersgruppen bør oppfordres til å fortelle hva de har tenkt og følt under og etter en alvorlig hendelse. Overfor barna i denne aldersgruppen kan du gjerne vise at du blir både trist og litt redd. Fortell at slike følelser egentlig er bra, fordi de viser at vi bryr oss om andre, men de kan bli plagsomme for noen hvis de ikke gir seg. 

9-12 år 
Også denne gruppen bør oppfordres til å fortelle hva de har tenkt og følt under en krise. Det kan også ha sin positive virkning at de skriver det ned, slik at en voksen kan lese det og få anledning til å gi dem tilbakemelding på det de har skrevet, samtidig som det vil gi nyttig innblikk i barnas reaksjonsmåter. Slik skriving har mest positiv virkning om barna skriver om sine innerste tanker og følelser. 

Hvordan snakke med ungdom

Ungdom i alderen 13 til 15 år sin forståelse av det som skjer, ligger ganske nær opp til den voksnes. Likevel må en huske at på at ungdommene mangler noe av livserfaringen som gir den forståelsen voksne har. 

Samtidig skal vi ikke se bort fra at de på mange måter, selv om det ikke synes utenpå, reagerer sterkere enn mange av de yngre fordi de forstår katastrofens omfang og langvarige følger. 

Mange ungdommer er sosiale og kjenner mange og kan ha møtt noen som er involvert i krisen. 

Det er viktig for denne aldersgruppen å snakke om sine egne opplevelser og tanker omkring det som har hendt. De unge kan også ha interesse av å finne ut av hvordan kritiske hendelser kan føre til langvarige traumer og hvordan de som er rammet får hjelp av helsevesenet. 

Voksne bør støtte opp om initiativ hvis barn eller ungdom ønsker å starte en lokal aksjon for å hjelpe mennesker i nød. Dette gir en god anledning til å utvikle empati og medfølelse.

Sosiale medier og nyheter på nett

På sosiale medier som for eksempel TikTok, Youtube og Instagram kan barn og unge se voldsomme bilder og filmer. Snakk med dem om hva de ser og understrek at ikke alt de ser nødvendigvis er sant.

Se gjerne nyhetssendinger fra norske medier sammen, og diskuter det dere har fått se. Dette gjør barna tryggere.

Du finner flere relevante støtteressurser, blant annet om kildekritikk her: https://www.dubestemmer.no/

Kilder

Informasjonen i denne innbyggerhjelpen er hentet fra:

  • Byrådsavdeling for arbeid, sosial og bolig
  • Senter for krisepsykologi
  • Redd Barna
  • Utdanningsdirektoratet