Fra omgangsskole til skolebygg
Den 10. februar 1892 ble den nybygde skolen i Sælen krets tatt i bruk. Rundt 40 elever med lærer Gundersen i spissen var iført sine fineste klær, en ny tid kunne begynne for Sælen skole. I bygget stod kateter, 27 pulter, 3 stoler, 1 skap, 1 bord. Prisen for bygget: 5.211 kroner.
I 143 år (fra 1749) hadde skoleordningen i Fana vært omgangsskole, skoleholdere hadde gått fra gård til gård i hele " skoleholdslauget" som besto av Øvre- og Nedre Fyllingen, Helgeplasset, Sælen, Bønes, Strømme, Knappen, Bjørge, Mathopen, Grimstad, Hope, Hammersland, Dolvik, Søreide, Nordeiede, Haukeland, Søvik og Steinsvik.
De første skoleholdere ? eller lærere- var Hans Eliasson Milde og Nils Arneson Krokeide. Omgangsskolelæreren måtte bære med seg hjelpemidler i skreppen på ryggen eller i et skrin. Tavle, griffel, Bibelen, katekisme og salmebok hadde han med seg til de forskjellige gårdene der det ble holdt skole. På de fleste stedene var han to til fire dager og undervisningen for barna foregikk i stuen der husfolket ofte satt og hørte på. Barna fikk omtrent fire ukers skolegang i året. Først: Sælen gård ? så Sælen skole. I 1860 ble det slutt på ordningen med omgangsskole og på Sælen gård ble en stue innredet som klasserom med 4 bord og benker, alle fikk undervisning i en klasse. Nå fikk barna mer enn dobbelt så mye skolegang, 9 uker årlig.
I 1889 ble det vedtatt en ny lov om folkeskole som førte til at det skulle gis tre måneders undervisning for hver klasse, nye fag kom inn og skolen skulle hete folkeskole. For 110 år siden: i 1892 sto altså det første skolebygget klart på en del av området til gamle Sælen gård. Det var Steffen Sælen som hadde laget grunnmuren, og Ivar Sælen hadde reist bygget med god hjelp av dyktige bygdesnekkere fra Osterøy.
For 110 år siden måtte barna gå til skolen, ofte lange og farlige veier: de gikk fra Løvstakken, Helgeplasset og Tjønnen, fra Bønes og Bjørge. Ungene måtte traske av gårde gjennom utmark, på trange stier og dårlige veier, gjennom bekkefar og skar, i snø og på is. Barna hadde ofte hjulpet til hjemme med fjøsstell og husstell før de kunne gå til skolen. Da de kom til skolen var de ofte både våte og kalde, læreren hadde fyrt godt i ovnen og passet på at de fikk tørke klær og sko. Det kunne være temmelig varmt for dem som satt nærmest ovnen!
I den mørkeste årstiden hang det en stor oljelampe i rommet, den måtte pusses og renses og ha påfyll med parafin hver dag. Det skulle gå 30 år (1922) før skolen fikk strøm. I fem bokhyller i klasserommet stod boksamlingen som lærer Lars Løvaas hadde bygd opp. Løvaas (født 1870) var fra Fyllingsdalen og var en elsket lærer som hadde omtanke for sine elever. Han ble også den første formann i Fyllingsdalen ungdomslag. På mange måter var skolehuset et kulturhus. Her var det basarer og misjonsmøter, politiske valgmøter og fester 17. mai, Sankthans og julefester. I hele førti år (fra 1897) hadde ungdomslaget i dalen sine møter på Sælen skole. Det var et problem at skolen bare hadde ett klasserom. Det skulle gå mange år før det var mulig få til undervisning i sløyd for guttene og håndarbeid for jentene, heller ikke skolekjøkken var mulig få å til med bare ett klasserom, først i 1923, da skolen var 31 år gammel, kunne guttene og jentene få arbeide ved høvelbenker og symaskin.
I 1918 ble Rasmus Navelsaker ansatt som lærer ved skolen. Da han begynte var det 55 elever som gikk på skole annenhver dag. Lærer Oline Høsteland begynte året etter, men hun måtte holde skole for sine to klasser på Sælemyr gård i tre år. Rundt 1920 ble det helt klart at det vesle skolebygget ikke var stort nok for alle barna i kretsen, og i 1920 ble det vedtatt i Fana herredstyre at 156.000 kroner skulle bevilges til å bygge en ny skole. Men det skulle gå hele seks år før den nye skolen stod ferdig. Det var planlagt at dette bygget skulle ha plass til skolekjøkken på loftet. Men det skulle gå mange, mange år før skolen fikk eget skolekjøkken, først i begynnelsen av 1960-årene kom skolekjøkkenet slik vi kjenner det nå.
Foreldrene i skolekretsen var opptatt av å hjelpe til med å skaffe utstyr til skolen. I 1938 fikk skolen sitt første radioapparat og sendingene fra skolekringkastingen ble ofte brukt i undervisningen. Årene på 1930-tallet var preget av mye fattigdom og harde tider, mange barn måtte være borte fra skolen fordi de ikke hadde skotøy. Det var mye arbeidsløshet og lite penger blant folk. Likevel gikk skolearbeidet sin jevne gang på Sælen. I Fyllingsdalen var det mange gårder og like inn til skoleplassen kunne hester og kyr beite. Skoleplassen var leire, sand og grus. Renholderne hadde et forferdelig slit med å vaske gulvene, på regnværsdager var det ekstra ille.
Krigstiden ble en vanskelig periode for Sælen skole. Det hendte flere ganger at tyske soldater måtte bo både i kjeller og på loft på skolen. Mange tyske soldater bodde i Ungdomshuset, og de brukte skoleplassen som oppstillingsplass. Barna som gikk på Sælen skole under krigen måtte dele skoleplassen med tyske soldater. Men det var ikke enkelt for lærer Navelsaker å holde undervisningen i gang samtidig som tyske soldater trampet opp og ned trappene i huset.
Skolebygget besto av en kjeller med dusj og garderobe, gang, bod for vaskeutstyr, vedbod og to saler for sløyd og håndarbeid. I neste etasje var det to klasserom, gang, et lite kontor og et lite rom for læremidler, på skoleplassen var det utedo og leskur. Elevene hadde skole annenhver dag. Ett av lyspunktene i en ellers trist og vanskelig krigshverdag var idrettsdagene. Om vinteren var det skitur opp til Løvstakkvannet og Skaret eller hopprenn i Samdalsbakken. Om sommeren var det friidrett, kast med ball, lengdesprang og høydehopp og løp. Under krigen var det mangel på brensel og det ble gitt brenselsferie i flere uker hver vinter. Men midt i nøden var barna i Fyllingsdalen litt heldige også: de barna som ikke bodde på gård, fikk ofte litt ekstra mat fra snille folk på gårdene.
I 1943 fikk avgangsklassen følgende norskoppgaver til eksamen: 1) Et sårt minne 2) Jeg er med på matauking 3) På fjelltur. Oppgavene forteller litt om hvor hard hverdagen kunne være. Men krigen virket også inn på mange av skolebarna, verst var kanskje tiden etter den forferdelige bombeulykken den 4. oktober 1944 da britiske fly skulle bombe ubåtbunkeren i Laksevåg og noen bomber traff Holen skole der elever og lærere i to skoleklasser mistet livet. Samme dag ble en bombe som ikke hadde eksplodert, fraktet fra Laksevåg til Dalen og sprengt i et grustak like ved skolen: 32 glassruter ble sprengt og skolebygget fikk store skader. Dagen etter ble det sprengt enda en bombe i grustaket like ved skolen og 13 nye ruter ble ødelagt. Enda en bombe ble sprengt samme sted dagen etter, og da var det like før barna kunne blitt skadet av splinter fra eksplosjonen. Like etter alle bombesmellene ble lærer Navelsaker fengslet av tyskerne, han satt fengslet resten av krigen som gissel for sønnen Torbjørn som var aktiv i motstandsarbeidet. Nå måtte elvene flytte fra Sælen skole: 60 elever ble overført til Helgeplasset og 70 begynte på Frøyhall på Løtveit. Men da freden kom i 1945, var det igjen mulig å samle elevene til skole på Sælen, en skole var som var nedslitt og ødelagt etter lange krigsår.
I de første årene etter 1945 skjedde det en voldsom økning i barnetallet. Det ble bedre forbindelse mellom Dalen og Bergen. I disse årene var det stor bolignød. Mange familier som var blitt husløse på grunn av krigen, flyttet ut til hytter som ble utbygget til helårsboliger i Fyllingsdalen.
Høsten 1951 begynte anleggsarbeidet med den nye skolen. Skolen måtte flyttes over til Ungdomshuset mens den nye skolen ble bygget. I 1953 kunne elevene begynne på ny og fin skole. Nå var det håndarbeidsrom, sløydsal, seks klasserom, kontor, lærerrom. Men gymsal og kontorer for tannlege og lege hadde bare fått grunnmur. Det skulle gå ti år før dette byggetrinnet ble fullført, i 1963, men gymsal hadde nå skolen aldri hatt.
Over til Bergen..
I 1955 gikk Fyllingsdalen over fra å være i Fana kommune til å bli en del av Bergen kommune. Det skulle føre til store forandringer for skolen også: det var stor boligmangel og tomtemangel i Bergen og Dalen ble et viktig vekstområde: snart kom store boligblokker og rekkehus. Enda en gang skulle Sælen skole merke at det ble veldig trangt om plassen. Det ble slutt på ordningen med å gå på skole annenhver dag fordi Dalen fikk byskoleordning. Spesielt i 1960-årene skjedde det en voldsom utbygging, og skolen måtte leie rom i blokkene på Smiberget. I året 1968/69 var det hele 857 elever fordelt på 32 klasser ved skolen! Først da begynte det endelig å skje noe med videre bygging: I mars kom arbeidsbrakker på skoleplassen og utvidelsesarbeidet var i gang.. Først den 11. juni 1970 var byggearbeidene ferdig, lesestue, musikkrom, heimkunnskapsrom, kontorer, personalrom, formingsrom og arbeidsrom var på plass. Det skolebygget som vi kjenner i dag ble påbegynt i 1951 og fullført i 1970: det er ikke bare skolen som er lang: byggetiden var meget lang den også. Skolebygget har endret seg med tiden etter. Lærerne har fått arbeidsrom med plasser for hver enkelt. Skolefritidsordningen har eget bygg, det er laget gode områder for lek og ballspill på skolen. Mediatek, læringssenter og naturfagrom er på plass, og vi har fått nytt møterom i 2. etasje.
I 122 år har Sælen skole vært et midtpunkt for folket i Dalen, "Nordens lengste skole" har i dag 253 elever. Skolen har et aktivt elevråd og foreldreutvalg (FAU). Foreldreutvalget har ulike arrangementer som er beskrevet på siden for FAU.
Høsten 2005 vedtok Byrådet i Bergen at skolen skulle integrere tre barnehager fra Fyllingsdalen, og 5. mars 2007 åpnet Sælen oppveksttun.
Vi har idag 6 avdelinger med tilsammen 79 barn i barnehagen.