Boliger for alle: et tidsskille i norsk boligpolitikk

Hvordan kan vi tilrettelegge for at barnefamilier, unge og husstander med lav-middels inntekt kan få innpass i de nye fortettingsområdene?

Boliger for alle var et samarbeidsprosjekt mellom Høgskulen på Vestlandet, Husbanken og Bergen kommune. Målet var å utrede hvordan vi kan tilrettelegge for at barnefamilier, unge og husstander med lave og midlere inntekter kan få innpass i de nye fortettingsområdene?  

Målsettingen for prosjektet var å se på hvordan man kan sikre en integrert og representativ befolkningssammensetning innenfor dagens og fremtidens fortettingsområder. Mer konkret hvordan man kan legge til rette for at barnefamilier, unge og husstander med lave og midlere inntekter kan få innpass i de nye fortettingsområdene i samsvar med egen økonomi og preferanser. 

Tilgjengelig og relevant kunnskap ble hentet inn og tolket av en tverrfaglig forskningsgruppe.  Med utgangspunkt i resultatene og konklusjonene fra de ulike delutredningene ble det anbefalt videre kunnskapsutvikling innenfor tre områder; 

  • Fortetting og fornyelse som parallelle strategier for en bærekraftig byutvikling. 
  • Et bredere boligtilbud innenfor rammene av et etablert samspill mellom stat og marked. 
  • Styrking av lovverket med tanke på en samfunnsnyttig gjennomføring av fortettingspolitikken. 

Fortetting og fornyelse som parallelle strategier for en bærekraftig byutvikling 

På 1980- og 1990-tallet ble det operert med to parallelle strategier for boligutvikling gjennom nybygging i byens ytterkanter, og rehabilitering og fornyelse av eksisterende bebyggelse i sentrum. Dagens målsetting om en bærekraftig byutvikling vektlegger nybygging i bestemte fortettingssoner som f.eks. langs kollektivakser, men uten at det foreligger tilsvarende målsettinger knyttet til fornyelse av den eksisterende boligmassen i de samme sonene. Det vil være summen av og samspillet mellom nytt og det eksisterende, som gir et godt helhetlig og bærekraftig bomiljø. Det bør derfor utvikles ny kunnskap som ser på samspillet mellom planmessig fortetting i form av nybygg og en planmessig fornyelse av tilliggende etablert bebyggelse. 

Et bredere boligtilbud innenfor rammene av etablert samspill mellom stat og marked 

Dagens boligbygging bygger på at staten setter rammer gjennom lovgivning og overordnet planarbeid, og delvis gjennom overordnede avtaler som f.eks. byvekstavtaler og utbyggingsavtaler. Staten kan ikke legge føringer for å sikre en representativ og differensiert befolkning i eksisterende og nye boligområder. Planskapte økonomiske verdier i forbindelse med f.eks. mål om fortetting kommer derfor i begrenset grad fellesskapet til gode. I stedet fører denne utviklingen til en verdistigning som gir fellesskapet økte økonomiske belastninger når det offentlige må sikre seg arealer til felleskapets formål som teknisk og sosial infrastruktur, rimelige boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet osv. Det bør derfor utvikles ny kunnskap som ser på i hvilken grad kommunene kan stille krav om at utbyggere skal levere en andel almene eller ikke-kommersielt motiverte boliger i større utbyggingsområder. 

Styrke lovverket med tanke på en samfunnsnyttig gjennomføring av fortettingspolitikken   

Rapporten fra forprosjektet konkluderer bl.a. med at dagens markedsstyrte boligprismodell og statlige krav om fortetting ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til sosioøkonomiske mekanismer. Kommunene opererer i stor grad med boligsosiale tiltak på den ene siden som kan defineres som boliger for vanskeligstilte, og en sosial boligpolitikk på den andre siden, som innebærer å tilrettelegge for en sosial miks av ulike befolkningsgrupper i f.eks. fortettingsområder. Et inkluderende boligmarked defineres som et område som består av boliger med variert størrelse og kostnad, og hvor f.eks. boliger for vanskeligstilte inngår i den ordinære boligmassen. Kommunene opplever i dag at de ikke har tilstrekkelige virkemidler for å sikre en variert boligsammensetting i fortettingsområdene. Det bør derfor utvikles ny kunnskap der f.eks. ekspropriasjon som juridisk virkemiddel blir sett på som en mulighet for kommunene å komme inn på eiersiden, og på den måten sikre at verdistigningen i utbyggingsområde reinvesteres i nødvendige og samfunnsnyttige tiltak.  

Les artikkelen her: Boliger for alle: et tidsskille i norsk boligpolitikk