Bergen by har i lang tid vært vendt mot fortiden og ikke fremtiden. Oslo er en by som hele tiden skal bli til noe, mens i Bergen har det handlet om hva byen har vært. Helt siden Edvard Edvardsen skrev den første bybiografien på 1600-tallet, har fortellingen om Bergen først og fremst vært en forfallsfortelling, sier Hammerborg. Det er i denne fortidsorienteringen, at noe av forklaringen til den sterke identiteten ligger, mener han.
En stat i staten
Det er uenighet om når byen Bergen faktisk oppsto; det offisielle svaret er fremdeles at det var kong Olav Kyrre som grunnla byen i 1070. I Norgesveldets dager på 1200-tallet bygges Håkonshallen, og Bergen er landets politiske sentrum.
Så kommer Hansatiden, svartedauden og 400-årsnatten under dansk styre. Frem mot midten av 1600-tallet vokste handelsbyen Bergen til å bli Skandinavias neststørste by, nest etter København. Bergen levde av tørrfisk, Nordland ga byen råstoffet den trengte, Europa var markedet.
Lenge var Bergen som en byrepublikk å regne, som kun svarer for en makt i hele verden, nemlig kongen i København.
Det irrelevante Østlandet
– Levde du i Bergen før 1800, var verdensbildet ditt ganske annerledes enn
det ser ut for oss som bor her i dag. Byen mellom de syv fjell var på en måte verget mot omkringliggende farer, enten det var striler eller annet som truet. Den lille, tette og konsentrerte byen rundt Vågen, har i århundrer dyrket seg selv som en slags europeisk utpost i et ugjestmildt land, forteller Hammerborg.
Byen har vært ekstremt internasjonal siden det tyske Hansaforbundet etablerte seg på Bryggen på midten av 1300-tallet. Flere utlendinger slo seg ned i byen: hanseater, tyskere, nederlendere, skotter og engelskmenn, og det blandede borgerskapet skapte grobunn for mange låneord
og den særegne bergenske dialekten.
– Vi har hatt en sammenhengende urban bykultur gjennom århundrene som ingen annen norsk by har. Identitetsfellesskapet "bergensere" oppstod av dette, sier han.
Da en engelsk turist i 1806 besøker Trondheim og Christiania (Oslo), spør han Bernt Anker, Norges rikeste mann:
– Hvordan er det med Bergen, den største byen i Norge?
– Bergen er mindre kjent i Christiania enn London og Paris. I virkeligheten betrakter vi nesten ikke byen som en del av vårt land eller som bebodd av nordmenn.
Fra metropol til utpost etter 1814
En radikal overgang skjer i 1814. I norsk historie er det starten på fortellingen om folkestyret og da det vakre, egentlige Norge stiger frem. Men for Bergen er det på ett vis en katastrofe. For da går man fra byrepublikk, der man lever i takt med handelens konjunkturer og ellers blir latt være i fred, til å bli integrert i den norske enhetsstaten.
Rundt 1800 var det nesten 18 000 innbyggere i Bergen mot 9000 innbyggere
i Christiania og i Trondheim, og nesten like mye i Kristiansand.
Etter 1814 begynner Norge å bygge hovedstaden Christiania og alle landets
ressurser samles i hovedstaden. Slottet, Stortinget, alle departementene, universitetet, museer og teater blir bygget. Man prøver med begrensede midler å bygge en ordentlig hovedstad som kan måle seg med hovedsteder andre steder i Europa.
– Alt av viktighet samles i ett punkt. Ingenting havner i Bergen, selv om Bergen er landets største by på den tiden nasjonalstaten Norge opprettes. Det politiske, økonomiske og kulturelle sentrum for hele Norge blir i Oslo, og Bergen blir stående som tilskuer heller enn deltager i nasjonsbyggingsprosessen, sier Hammerborg.
Til å begynne med er det lite irritasjon å spore blant bergenserne over dette, det var umulig å overskue hvor viktig dette skulle bli over tid. Først mot andre halvdel av 1800-tallet blir det åpenbart at Bergen er parkert på sidelinjen. Hovedstadspressen skriver hånlig om stillstandsbyen
Bergen, og raseriet i Bergen tiltar.
Les mer om Bergen i Bergenseren 4. 2019.
Den tapte storheten
Bergen rigges igjen for vekst gjennom store infrastrukturprosjekter med vannverk og gassverk, og bygging av gamle Nygårdsbroen. Byen vokser veldig, særlig fra 1870-tallet av, men målt mot Christiania sakker byen stadig akterut.
– Det er fra denne håpløse kampen om å utfordre hovedstaden at vårt agg mot Oslo stammer fra og som vi lever med hver eneste dag, sier Hammerborg.
Ingenting er mer typisk for bergensere enn utsagnet «Eg ikkje fra Norge, eg é fra Bergen». Noe slikt er det ingen andre i Norge som sier.
– Du sier du er mer enn norsk, du bærer den europeiske internasjonale arven med deg. I et slikt utsagn er Bergen en større størrelse enn Norge. Bergen beholder et selvbilde av seg selv som noe grandiost, edelt, vakkert. Det står i en voldsom kontrast til virkeligheten som jo er at Bergen
er en kommune i Norge styrt fra Oslo.
– Vi var størst og vi ble neststørst. Det er traumet i det bergenske som gjør at vi fortsetter å dyrke oss selv og insisterer på storheten som vi henter fra historien vår. Det gjennomsyrer oss alle sammen, selv om vi ikke kan de historiske detaljene utenat, sier professoren og utdyper:
– Da tenker jeg på det Sverre Steen skrev til det forrige byjubileet. Det at
det er noe man instinktivt oppfatter med å vokse opp i Bergen, denne tapte storheten. Derfor fremstår vi av og til som latterlige for andre utenfor Bergen. Vi er pompøse og selvforelskede, men det ikke-bergensere ofte ikke skjønner, er at vi er klar over det. Vi er klar over at vi er oppblåste, og masete og støyende, og vi elsker det. Det ligger en selvironi i det bergenske – heldigvis.
Bergensk begeistring
Selv synes Hammerborg de to beste tingene med Bergen er begeistringen og energien du får ved å være stolt og selvforelsket i byen din.
– Sånn som sykkel-VM der begeistringen renner over. Og hver 17 mai, når
vi feirer Bergen og det bergenske, og knapt det norske. Da er bergenseren på det vakreste i mine øyne, og på det mest motbydelige i andres. Absurde ting skjer her som ikke skjer andre steder. Været suger og det krangles, men jeg innbiller meg at det er gøyere å bo her enn andre steder, spesielt enn Oslo, avslutter han.
Vil du lese mer bergenshistorie? Bergen byleksikon har egen nettuttgave.