Det ble tidlig klart at 900-årsjubileet i Bergen i 1970 måtte avstedkomme en minnemedalje. Det ble nedsatt et utvalg som konsulterte byens banker vedrørende samarbeid om produksjon og markedsføring, for når medaljer selges gjennom en bank, heves produktets prestisje. Bankene var positive, mot at fortjenesten på salget ble brukt til utsmykning av byen i jubileumsåret. Skulle prosjektet gå med tap, ville bankene dekke det inn.
Det ble presentert en rekke minnemedaljer/jubileumsmedaljer dette året. Sunnivamedaljen var en av dem. Skipshuset og Stiftelsen Bryggens Museum gav ut en jubileumsmedalje som er en forstørret kopi av en mynt fra Olav Kyrres dager, og der inntekten gikk til museet. Gullmynten kostet kr. 850,- og sølvmynten kr. 50,-, omtrent det dobbelte av den «kommunale» jubileumsmynten. Olav Kyrre-medaljens samlerverdi ble antatt å reduseres ved en inskripsjon som var preget på den, men det ble laget 2000 eksemplarer i gull. Bergen kommunes minnemedalje skiller seg markant fra Olav Kyrremedaljen.
Mynt eller medalje
Arbeidsutvalget ønsket opprinnelig å få preget en minnemynt, noe som sendte generalsekretæren i forhandlinger med Norges bank. Men det skulle mer til enn et 900-årsjubileum i Bergen for å få utstedt gangbar mynt, og det viste seg å bli en så krevende prosess at man la ballen død. Det måtte bli medaljer.
Per Mjelve kom fra Norges bank til Bergen med sin rike kunnskap og gav byen veiledning. Medaljekomiteen ønsket seg en moderne utforming med dypt preg, men siden kjøperne til en viss grad ville være konvensjonelle i sin oppfatning, ble de rådet til å levere et motiv som var forståelig. Det var tross alt snakk om et minne, så «la den for all del ikke bli atonal!».
Medaljekunst
På grunn av tidsnød ble en planlagt konkurranse om utforming avlyst. Den 17. april 1969 ble det sendt en forespørsel til billedhuggeren Hans Jacob Meyer, som hadde stått bak en rekke minnemedaljer i Norge, om han ville stå for den kunstneriske utformingen. Med Hans Jacob Meyer ville man dessuten kunne dra nytte av hans erfaring med den tekniske fremstillingsprosessen. Han hadde også vært medlem i Norges Banks myntutvalg.
Kunstneren skulle få stå fritt i utformingen av motiv. Det eneste forbehold komiteen satte, var at medaljen skulle knyttes til devisen eller mottoet fra byens eldste segl; DANT BERGIS DIGNUM MONS VRBS NAVIS MARE SIGNUM (berget, borgen, skipet, sjøen gir Bergen verdig merke). Det ble også diskret henvist til Oluf Kolsruds avhandling, «Bergens bys segl, vaaben, farver og flag», i Bergens Historiske Forenings skrifter, nr. 27, 1921. Årstallene 1070 – 1970, eventuelt 900 år, måtte også være med.
Meyers forslag forelå ferdig til utvalgets første møte 16. september 1969, og fikk sin umiddelbare tilslutning. Honoraret var 15.000 kroner pluss de rettmessige kunstnereksemplarene. Både den svenske bedriften Sporrong & co. og Den Kongelige Mynt ønsket å påta seg oppgaven med å prege minnemedaljene, men valget falt på to bergensbedrifter. Brødrene Lohne AS preget gull- og sølvmedaljene, mens AS LUNA støpte den store messingmedaljen med bronsepatinering.
Gull, sølv og en liten kjempe i «bronse»
I arkivet finner vi diverse tilbud og forespørsler fram og tilbake fra leverandørene. Gullmedaljen fra Brødrene Lohne sølvarefabrikk er 25 mm i diameter, har en finhetsgrad på 900/1000, veier 15 gram og kostet kr. 200,- i innkjøpspris. Med hver medalje følger et sertifikat undertegnet av ordføreren. Sølvmedaljen er 35 mm, har en finhetsgrad på 900/1000, veier 20 gram, og kostet kr. 17,- i innkjøpspris. AS Luna sin store messingmedaljong med patinert bronse måler 100 mm i diameter, veier et halvt kilo og kostet kr. 28,50 i innkjøpspris. Bankene bestilte 1000 gullmedaljer, 10.000 sølvmedaljer, og 500 eksemplarer av bronsemedaljen, med opsjon på nye opplag etter behov. Produksjonen ble satt i gang februar 1970.
Medaljene ble presentert under en mottakelse i Bergens Handelsforenings klubblokaler i Handelens og sjøfarten hus fredag 17. april 1970. Det var i seneste laget for en maksimal utnyttelse av salgspotensialet. I en oppsummering fra medaljekomiteen til Finansrådmannen i september, utløst av en anmodning om gode råd fra Tønsberg som skulle feire sine 1100 år året etter, blir ulike sider av prosessen belyst.
Ikke alle deler hadde vært god beregning. Med en utsalgspris på kun kr. 400,- ble det lille opplaget på 1000 gullmedaljer revet bort i løpet av en uke, for å dukke opp i annonser kort tid etter til kr. 800,- stykket. I løpet av sommeren var prisen oppe i kr. 1000,-, og ryktene gikk om at den var omsatt for kr. 2000,- i utlandet. En aldri så liten «snob value» hadde blitt knyttet til mynten, og den ble bortimot umulig å få tak i.
Sølvmedaljen gjorde det også godt, med en utsalgspris på 25,-. Salget ble imidlertid litt forstyrret av av stortinget valgte å prege en 25-kroners gangbar minnemynt i forbindelse med 25-årsjubileet for frigjøringen samme år.
Bronsemedaljen, dvs. den bronsepatinerte messingmedaljen, ble omtalt som kunstnerens lille kjæledegge. I utgangspunktet skulle den tjene som en kommunal påskjønnelse, og være en slags «gavemedalje». Men den eksklusive og massive lille miniskulpturen på palisanderfot til kr. 75,- per stk. ble en formidabel suksess. Den oser av historie, tok seg svært godt ut i teakhyllene, og ble støpt i stadig nye opplag.