Dokumentene finnes i arkivet etter Bergen Magistrat (A-0651: Ea: 2-4), og gir opplysninger om søkernes familieforhold og livssituasjon, enkelte ganger svært detaljert. Videre finnes informasjon om retningslinjer og begrensninger for denne handelen.
På Digitalarkivet
Bergen Magistrat A-0651:
- Ea 2 Ansøkninger til magistraten fra selgekoner 1784-1811
- Ea 3 Ansøkninger til magistraten fra selgekoner 1787-1817
- Ea 4 Ansøkninger til magistraten fra selgekoner 1814-1817
På Arkivportalen kan du se arkivlisten til arkivet etter Bergen Magistrat
Les mer
Teksten nedenfor er fra “Evidence! Europe reflected in Archives”, Arne Skivenes.
De første tiårene av 1800-tallet hadde enker enerett til å selge visse produkter på gatene i Bergen. Delvis var dette et ledd i et alminnelig system av privilegier, retter og restriksjoner som regulerte hele næringsvirksomheten, men hovedsakelig var det en del av et system for å ta seg av de fattige og dem som ikke var i stand til å ta vare på seg selv. På dette området var det mange ordninger i virksomhet, hver av dem tok sikte på å sørge for behovene hos bestemte grupper. Almisser for noen, matutdeling for andre, arbeidshuset for atter andre. Som gruppe var enkene i alminnelighet i stand til å sørge for seg selv og sine barn så lenge de ble beskyttet fra konkurranse utenfra.
I 1811 ble antallet tillatelser for selgekoner, eller kurvekoner som de også ble kalt, øket fra 26 til 50, og en god del søknader om slike tillatelser er blitt bevart. Alle forteller om vanskelige forhold etter at ektemannen døde (eller ble rekruttert til hæren, eller i noen tilfeller rett og slett stakk av fra familien). Videre forklarer de at det ikke finnes noen annen måte å tjene til livets opphold, og søker om (noen bønnfaller, en eller to krever) en av tillatelsene. På slutten av brevet attesterer noen betydningsfulle menn at søknaden er korrekt og at kvinnen er verdig en slik status. Som regel ble brevene skrevet av en annen og signert av søkeren med påholden penn, for de færreste av søkerne ville være i stand til å skrive et brev selv.
De som ble akseptert mottok fra Magistraten et imponerende brev som dokumenterte deres nye status, men som også listet opp i stor detalj alt de ikke fikk lov til å gjøre, dette for å beskytte andre grupper av handlende. Av spesiell interesse er de små skiltene som enkene måtte bære med seg for å dokumentere sine rettigheter.