Det var Oslo som innledet tradisjonen med å sende et juletre til London i 1947. Året etter, i 1948, fremmet Bergens Arbeiderblad ideen om at Bergen burde sende juletre til Newcastle. BA fikk ideen etter at den britiske avisen «News Chronicle» i en artikkel stilte spørsmålet: «Hvorfor kan ikke også andre britiske byer få juletrær?».
BA kontaktet finansrådmann Einar Olsen for å høre hans mening om saken: «Ideen er fin den. Bare lanser den!» var hans svar. Men samtidig var det andre som ikke var like begeistret for ideen, blant annet turist- og reiselivsbransjen. Direktøren for Turisttrafikkomiteen på Vestlandet, Christen Gran Bøgh, mente at dette var «etter-aping» av Oslo. Per Prag, leder for «Norway Travel Association» i London, uttalte at «slike gaver kan bli misoppfattet som «publicity stunt» i stedet for et utslag av vennskapsfølelse».
Men forslaget nådde uansett frem til ordførerens bord, og ble vedtatt av Formannskapet den 8. desember 1948. Samme dag ble dette meddelt borgermesteren i Newcastle. Men det ble nok likevel ikke sendt noe juletre dette året. Det britiske landbruksdepartementet hadde nemlig innført et forbud mot import av grantrær av frykt for at smittsomme tresykdommer skulle spre seg til britiske barskoger, og i 1948 lyktes det ikke å skaffe til veie den nødvendige importlisensen.
Året etter, den 30. november 1949, kom det melding fra «Forestry Commission» i Storbritannia om at en del større britiske havnebyer nå ville kunne få tillatelse til å importere juletrær. Etter denne kunngjøringen ble det umiddelbart tent nytt liv i ideen om å sende juletre fra Bergen til Newcastle. BA tok kontakt med ordfører Nils Handal og Christen Gran Bøgh for å høre deres mening om saken. Ordfører Handal svarte at han måtte tenke på det, og la til: «Det er i siste liten å ta noen bestemmelse, og en rekke praktiske spørsmål melder seg også». Gran Bøgh på sin side svarte: «Hvis det ikke allerede er for sent, burde vi kunne gjøre noe». (BA 3. desember 1949).
Tre faktorer gjorde at turist- og reiselivsbransjen nå stilte seg mer positiv til saken: 1) Det var ønsket av britiske borgere, 2) det var enklere å få importtillatelse og 3) svenske og danske byer hadde kommet på banen og begynt å tilby juletrær til britiske byer. Per Prag skrev slik i et brev til «Landslaget for reiselivet i Norge», datert 1. desember 1949: «Jeg mener at tiltaket med juletrær til Storbritannia er et typisk norsk foretakende – jeg forstår ikke hvorledes Danmark overhodet kan skaffe trær – og hvis saken skal utvides bør vel trærne komme fra Norge».
Dokumenter fra arkivet etter Bergen formannskap forteller at ordfører Handal den 2. desember 1949 tok kontakt med Christen Gran Bøgh i Turisttrafikkomiteen vedrørende juletresaken. Samme dag tok Gran Bøgh kontakt med Det Bergenske Dampskipsselskap (BDS), og meldte tilbake til ordføreren at direktør Thomas S. Falch jr. i BDS hadde sagt seg villig til å transportere treet over til Newcastle gratis, samt å være behjelpelig med praktiske oppgaver som måtte ordnes der borte. Samme dag sendte også Turisttrafikkomiteen brev til «Norway Travel Association» i London for å innhente nødvendige praktiske opplysninger.
Den 7. desember 1949 ble det offisielt vedtatt i Formannskapet å sende juletre til Newcastle, og dagen etter ble dette meddelt borgermesteren (the Lord Mayor) i Newcastle per telegram. Borgermesteren takket hjertelig for gaven, og svarte at han ville melde tilbake så snart den nødvendige importlisensen var i orden – noe som ble bekreftet noen dager senere.
Den 13. desember ble et stort, vakkert grantre fra Isdalen skipet av gårde til Newcastle med MS «Astrea», og julegranen ble, på vegne av ordføreren i Bergen, offisielt overrakt til borgermesteren i Newcastle av den norske konsulen Paul Wisness under en seremoni ved St. Thomas Church den 19. desember 1949.
Kilder: Arkivene etter Formannskapet i Bergen og Bergens Arbeiderblad.