Idrettsforeningene i byen anla i første halvdel av nittenhundretallet over tyve store og små hoppbakker i byfjellene. Hvordan kunne dette være mulig? Nøkkelordet er dugnad. Månedens bilde er et udatert avisutklipp med referat fra hopprenn i Vikingbakken i 1929, fra arkivet etter Turn og Idrettsforeningen Viking. Gjennom referater og avisutklipp i møteprotokollene til skiutvalget 1925-1956 er det mulig å danne seg et bilde av aktiviteten i byfjellene vinterstid.
Omkring forrige århundreskifte ble det lagt ned et stort frivillig arbeid i de forskjellige idrettsforeningene for å oppdra bergenserne til å bli dyktige skiløpere og skihoppere. Skiløpere innvandret fra mer tradisjonelle skidistrikt lærte fra seg det de kunne, og med Nansen og Amundsen i hu kom bergenserne seg til fjells for å lære kunsten.
I medlemsbladene forteller veteranene hvordan det kunne arte seg. Det startet med uformelle turer opp fra Fløyen over Blåmanen, eller opp Tarlebødalen og innover Vareggen. Det ble hoppet over tuer og andre forhøyninger i terrenget, og etter hvert som de ble dyktigere ble det opparbeidet små amatørmessige hopp i snøen. I 1911 avviklet medlemmene i Viking sitt første hopprenn i en slik bakke, der de fleste deltakerne kom ned med enden først. I 1915 kunne de vise seg på et offentlig renn for første gang, og her ble Vikings første offisielle stående hopp utført.
I 1926 startet arbeidet med å bygge en skikkelig hoppbakke av Vikingbakken på Vareggen ned mot Hauglandsdalen. Medlemmene ble beordret til å bruke fridagene sine på fjellet og være med på å bygge opp bakken. Selve fagarbeidet, med tegning, beregning og sprengning, ble utført fagmessig, og med støtte av innsamlede midler. Men resten ble gjort på dugnad av medlemmer som la stor interesse og energi for dagen. De planerte flaten, hugget trær og fjernet røtter, og til slutt bygget de fast trehopp. Overrennet var fire ganger fire meter. Det ble muret på sidene og lagt skuteflak til kul mellom murene. Skuteflakene hadde guttene fått gratis og båret med seg fra havnen etter at de ble overflødige på skipene der. Stasen stod ferdig i 1926. Men de nøyde seg ikke med det. I 1933 hadde de i tillegg en treningsbakke i Skitnedalen, og den såkalte Jumbo-bakken like nedenfor Vikinghytten.
Et godt arrangement krevde en god del arbeid både i forkant og underveis, for både teknisk og praktisk var det mye som skulle klaffe. Om det var lite snø enkelte sesonger, ble det gjerne jobbet på dugnad i timevis for å skrape sammen nok snø til å gjennomføre et hopprenn. Samarbeidet mellom foreningene var dessuten godt, så man fant alltids en bakke som kunne duge til å avholde de etter hvert tradisjonsrike rennene.
År etter år trosset dugnadsgjengen byfjellenes krevende vær og terreng. Eldre medlemmer jobbet målbevisst for å dyrke fram et solid miljø og godt felleskap blant ungdommen.
Målet var å styrke folkehelsen og fremelske en sunn ungdom, men også å knytte gode vennskapsbånd til glede og gavn for skisporten. Arkivet etter Viking forteller om umåtelig idrettsglede og om et folkeferd som ikke synes noe er umulig.
Arkiv
- Turn- og idrettsforeningen Viking, A-4521