Georg Wieses segl
På gamle brev finnes ofte fine segl - som seglet med initialene G.W, med en bie, kronet av en hjelm, omgitt av bladornamenter og en stjerne øverst. Initialene tilhører kjøpmannen Georg Wiese, som også var forstander ved St. Jørgens hospital. Den 20. september 1773 skrev han brev til byens magistrat, og ba om at det ble holdt en oppmåling av eiendommen til hospitalets prestebolig, som nylig var blitt solgt. Da brevet var skrevet ble det brettet sammen, og til slutt forseglet med Wieses personlige segl i rød lakk.
Senere ble brevet, med seglet, bundet sammen med andre oppmålingsdokumenter i magistratens grunnmålingsprotokoller, slik at det kunne hentes frem fra byens arkiv ved behov. Og der finnes brevet fortsatt, 250 år etter at Wiese satt og skrev det i huset sitt i Strandgaten, nesten ute ved Tollbodallmenningen.
Men hvor kommer bien fra? Hjelmen, stjernen og bladornamentene ser ut til å stamme fra Wiesefamiliens våpenskjold. Bien, derimot, skal visstnok bare ha blitt brukt av familien her i Norge, ifølge en eldre slektsbok om familien. Bakgrunnen skal være navnet Wiese, som kommer fra plattysk wiese og betyr bidronning. Wiese var født i Parum i Mecklenburg i 1728, og kom til Bergen og Bryggen som 16-åring i 1744. I 1760 tok han borgerskap som kjøpmann, og etter hvert drev han handel på Strandsiden, først med isenkram, senere manufaktur og deretter kolonialhandel.
Og apropos bier – i mange vannmerker på eldre papir finner vi bikuber. Bikubemotivet stammer opprinnelig fra en nederlandsk familie, Honig (honning), som drev papirproduksjon i mange generasjoner. Bikuben ble kopiert av mange andre, og ble også brukt av flere papirfabrikker i Norge. Akkurat denne bikuben fant vi på et brev fra 1829 i arkivet etter Domkirken.
Isbjørn, gris og okse
Tidligere tiders brevhoder var ofte svært forseggjorte – og jammen dukker det opp dyr der også! Et av de flotteste brevhodene vi har funnet i arkivene våre er brevhodet til pelsvarehandelen C. Brandt. Her er mengder av dyr som beveger seg rundt bannere med alle medaljene firmaet har fått for sine varer. Vi forundrer oss litt over elefanten, men dyrene forteller hva Brandt kunne levere. En av spesialitetene var isbjørnskinn – og øverst troner nettopp en isbjørn. Brandt skal også ha laget damekåper av fugleskinn, bl.a. skarveskinn – det forklarer nok fuglene i brevhodet.
Brandt kom til Bergen fra Tyskland i 1850, og tok borgerskap som bundtmaker i 1852. Han begynte sin forretning i Pundersmuget, og endte til slutt på Torgallmenningen, der han bygget nr. 10 etter brannen i 1916. Han hadde en rekke europeiske fyrster og berømtheter som kunder, og vi ser av brevet at han var hoffleverandør for den nederlandske dronningen. Brandt selv døde i 1903, men firmaet levde videre.
Pølsemaker Junker i Nye Sandviksveien skrev i 1906 brev til veibestyrelsen i Bergen på sitt flotte brevpapir. Her er det ikke tvil om hvor produktene kommer fra. Sammen med fabrikken har både grisene, skinkene og pølsene har fått plass i brevhodet, omringet av snirklete dekor. Vakthunden til Vaktselskapet for Bergen og omegn AS fra 1933 er mer moderne i formen.
Hos August D. Michelsen, som drev lærhandel, er det ikke brevhodet som fører oss til dyreriket, men det store stempelet med en okse. Det fulgte med en søknad om å få sette opp et skilt som skulle se ut som stempelet på brevet.
Svaner og snegler
I flere av arkitektarkivene våre dukker det også opp dyr. Noen ganger er de brukt som miljøskapende elementer, som den fine hunden i Sstandgaten, i arkitektene Arnesen og Darre Kaarbøs perspektivtegning av Svaneapoteket. Men tidlig på 1900-tallet ble også dyr brukt som dekorative elementer i bygningen. Ta en titt på den flotte svanen på Svaneapoteket, tegnet av Arnesen og Darre Kaarbø, eller sneglen fra Den Nationale Scene, tegnet av Einar Oscar Schou. På teateret, og i Schous tegninger, finnes det både fisker, griser, katter, fugler, snegler og flere ander dyr!
Spor etter dyr
Av og til oppdager vi helt andre spor etter dyr i arkivene våre. Det hender nemlig vi ser at noen har spist seg mette på gammelt papir. I dag har vi gode lagringsforhold og ingen spiser seg gjennom protokollene våre, men slik har det jo ikke alltid vært. For lenge siden laget en sulten larve et nydelig lite hull gjennom ark etter ark i en av våre eldste protokoller, Bergens grunnleieprotokoll fra 1686. Lite visste larven at den spiste seg gjennom en viktig del av vår kulturarv og at både protokollen og hullet skulle bli en del av Norges dokumentarv!
Tekst: Ingfrid Bækken
Les mer
- Teksten er en del av byarkivets markering av Arkivdagen 2023 om dyr i arkivene. Her kan du se flere tekster om dyr.